Alfa og Omega 1

I faraonenes land

Abraham kunne ikke forklare Guds ledelse. Enda hadde han ikke oppnådd det han så frem til. Men han holdt fast på løftet: «Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!» Under alvorlig bønn prøvde han å finne ut hvordan han skulle redde livet til folkene og dyrene. Men han ville ikke la noen ytre forhold rokke ved troen på Guds ord. For å unngå hungersnøden drog han ned til Egypt, men han oppgav ikke Kanaan. Selv i sin ytterste nød vendte han ikke tilbake til Kaldea som han var kommet fra, og der det ikke var matmangel. Han fant et midlertidig tilfluktssted så nær løftets land som mulig, for å kunne vende tilbake dit Gud hadde ført ham. AoO1 110.1

I sitt vise forsyn lot Herren denne nye prøven komme over Abraham for å lære ham lydighet, tålmod og tro, en undervisning som skulle være til hjelp for alle som møtte lignende prøver. Gud leder sitt folk langs veier de ikke kjenner, men aldri glemmer eller for-kaster han dem som setter sin lit til ham. Han lot prøver komme over Job, men han sviktet ham ikke. Han tillot at den elskede disippel Johannes ble forvist til den øde øya Patmos. Men Guds Sønn møtte ham der, og i sine sy-ner fikk Johannes se noe av den evige herlighet. AoO1 110.2

Gud tillater at hans folk møter prøver for at de ved utholdenhet og lydig-het skal bli åndelig beriket, og for at deres eksempel skal bli en kilde til styr-ke for andre. «Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»6 AoO1 110.3

Nettopp de erfaringer som setter vår tro på den største prøve og får det til å se ut som om Gud har forlatt oss, vil føre oss nærmere Kristus for at vi skal legge våre byrder ned ved hans føtter og erfare den fred han vil gi. AoO1 110.4

Gud har alltid prøvd sine barn i trengselens smelteovn. Det er i ovnens hete at slagget blir skilt fra det ekte gull i den kristnes karakter. Jesus overvåker prøven. Han vet hva som trengs for å rense det dyrebare metallet så det kan gjenspeile glansen av hans kjærlighet. Det er gjennom harde prøver Gud oppdrar sine tjenere. Han ser at noen har bestemte evner som kan brukes til fremme av hans verk. Slike personer setter han på prøve. I sitt forsyn fører han dem inn i situasjoner som setter karakteren på prøve og åpenbarer svakheter og mangler som de selv ikke har vært klar over. AoO1 110.5

Han gir dem anledning til å rette på slike mangler og gjøre seg skikket for hans tjeneste. Han viser dem hvilke svakheter de har, og lærer dem å sette sin lit til ham. For han er deres eneste hjelp og sikkerhet. Slik oppnår han sin hensikt. De blir undervist, opplært og oppdratt, og blir beredt til å oppfylle den store hensikt som de er utrustet til. Når så Gud kaller dem til handling, er de beredt, og himmelske engler kan forene seg med dem i det verk som skal fullføres på jorden. AoO1 111.1

Under sitt opphold i Egypt viste Abraham at han ikke var fri for men-neskelig svakhet og ufullkommenhet. Da han la skjul på at Sara var hans kone, viste han en manglende tiltro til Guds omsorg. Han viste ikke den samme opphøyede tro og det mot han ellers ofte hadde gitt edle eksempler på i sitt liv. AoO1 111.2

Sara var vakker, og han var ikke et øyeblikk i tvil om at de skumle egyp-terne ville kaste sine begjærlige blikk på denne vakre utlendingen, og at de uten skrupler ville drepe hennes ektemann for å sikre seg henne. Han resonnerte som så at han ikke var skyldig i noen direkte løgn når han sa at de var søsken. Hun var nemlig datter av faren hans, men ikke av moren. Men denne fortielse om det virkelige forhold mellom dem var et bedrag. AoO1 111.3

Gud anerkjenner ikke det minste avvik fra fullkommen ærlighet. På grunn av Abrahams trossvikt ble Sara utsatt for alvorlig fare. Da kongen av Egypt hørte om denne vakre kvinnen, sørget han for at hun ble brakt til slottet. Hensikten var å ta henne til kone. Men i sin store nåde beskyttet Herren Sara ved å la straffedommer komme over kongens familie. På den måten fikk han vite sannheten. Han ble harm og bebreidet Abraham fordi han hadde ført ham bak lyset. Så sendte han Sara tilbake til hennes mann, idet han uttalte: «Hva er det du har gjort imot meg? Hvorfor lot du meg ikke vite at hun er din kone? ... Se, her har du din kone! Ta henne og dra din vei!» AoO1 112.1

Abraham hadde mottatt stor gunst av kongen. Selv nå ville ikke farao tillate at det skjedde overgrep mot ham eller følget hans, men sørget for et vakthold som skulle føre ham trygt ut av landet. På denne tiden ble det gitt lover som forbød egypterne å ha fortrolig samkvem med fremmede gjetere ved å spise og drikke sammen med dem. Faraos avskjed med Abraham var vennlig og storsinnet. Men han bød ham å forlate Egypt, for han vå-get ikke å la ham bli i landet. I uvitenhet hadde han vært på nippet til å gjøre hamen alvorlig urett. Men Gud hadde grepet inn og reddet kongen fra å begå en så stor synd. AoO1 112.2

Mennenes hår, skjegg og klær er også annerledes. At de er barbent, er trolig et tegn på respekt for den høye embetsmannen som de er i audiens hos. Den fremste i gruppen, han som leder antilopen, er fyrsten, kledd i en meget fargerik drakt, muligvis maken til den som Jakob fikk laget til sønnen Josef. Den andre i rekken, som leder gasellen, er bare kledd i et fargerikt lendeklede. AoO1 112.3

Bildet til venstre viser en gruppe kvinner og tre barn som følger mennene. To av barna sitter i saltasken på eselryggen. Kvinnene har lange, fargerike kjoler som er festet over venstre skulder, mens den høyre er bar. Bare den ene av kvinnene har en kjole som dekker begge skuldre. AoO1 112.4

Farao så i denne utlendingen en mann som himmelens Gud gav ære. Han var redd for å ha en person i sitt rike som så åpenbart var gjenstand for Guds særlige gunst. Hvis Abraham var blitt i Egypt, ville hans voksende rikdom og ære sannsynligvis ha vakt misunnelse og begjær hos egypterne, og de kunne ha kommet til å skade ham. Dette ville kongen bli holdt ansvarlig for, og det kunne føre til nye straffedommer over kongehuset. AoO1 112.5

Denne advarsel som farao hadde fått, viste seg å være en beskyttelse for Abraham i hans senere omgang med hedenske folk. For saken kunne ikke holdes hemmelig, og det var åpenbart at den Gud som Abraham tilbad, ville beskytte sin tjener og gjengjelde enhver urett mot ham. AoO1 113.1

Det er farlig å gjøre urett mot et barn av den himmelske konge. David omtaler dette avsnitt i Abrahams erfaring, idet han sier om det utvalgte folket at Gud tuktet konger for deres skyld: «Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!»7 Det er en interessant likhet mellom Abrahams erfaring i Egypt og det hans etterkommere opplevde århundrer senere. I begge tilfeller drog de ned til Egypt på grunn av hungersnød og oppholdt seg der. Guds straffedommer rammet Egypt for deres skyld, og stor frykt for dem kom over egypterne. I begge tilfeller drog de ut etter at hedningene hadde gitt dem rike gaver. AoO1 113.2