Alfa og Omega 1

Reisen til Kanaan

Abrahams ubetingede lydighet er et av de mest slående eksempler på tro i hele Bibelen. For ham var troen «sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser». Abraham stolte på Guds løfte uten den ringeste ytre forsikring om at det kunne bli oppfylt. Han forlot hjem, slekt og fedreland, og i tillit til Guds ledelse gikk han uten å vite hvor han kom hen. «I tro levde han som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet.»3 AoO1 106.2

Det var ingen lett prøve Abraham måtte gjennomgå, og ikke noe lite offer som ble krevd av ham. Sterke bånd bandt ham til landet, slekten og hjemmet. Men han nølte ikke med å følge kallet. Han stilte ingen spørsmål om landet som var lovt, om jorden var fruktbar og klimaet sunt, om det var akseptable omgivelser og om forholdene lå til rette slik at han kunne samle seg rikdom. Gud hadde talt, og hans tjener måtte være lydig. Det beste sted på jorden for ham var der Gud ønsket han skulle være. AoO1 106.3

Fremdeles er det mange som blir prøvd på samme måte som Abraham. De hører riktignok ikke Guds stemme direkte fra himmelen, men Herren kaller dem gjennom undervisningen i sitt ord og ved måten han leder dem på. Det blir kanskje krevd at de skal oppgi en karriere som gir utsikt til rikdom og ære, eller at de skal forlate en hyggelig og fordelaktig omgangskrets og skille lag med slekt og venner for å gi seg ut på en sti som tilsynelatende bare bringer selvfornektelse, offer og prøvelse. Gud har et verk for dem å utføre. Men et makelig liv under innflytelsen fra slekt og venner vil hindre utviklingen av nettopp de karaktertrekk som er nødvendig i den gjerning de skal gjøre. Så kaller Gud dem bort fra menneskelig påvirkning og støtte, og lar dem føle behovet for hans hjelp, slik at de blir avhengige av ham, og han kan åpenbare seg for dem. AoO1 106.4

Hvem er beredt til å gi avkall på sine egne planer og sine vanlige omgivelser når Gud kaller? Hvem vil ta på seg nye forpliktelser, gå inn i uprøvde områder, gjøre trofast og villig tjeneste for Gud, og for Kristi skyld regne tap for vinning? Den som vil gjøre dette, har Abrahams tro og vil sammen med ham dele «en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større», slik at «det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår”.4 AoO1 106.5

Kallet fra himmelen kom første gang til Abraham mens han enda bodde i Ur i Kaldea. I lydighet mot kallet flyttet han til Karan. Så langt drog farens familie sammen med ham. For på tross av sin avgudsdyrkelse tjente de også den sanne Gud. Abraham ble boende i Karan til Tarah døde. Men etter farens død påla Gud ham å dra videre. Men broren Nakor og hans familie klynget seg til sitt hjem og sine avguder. Den eneste som valgte å dele pilegrimslivet med Abraham — foruten hans kone Sara — var Lot, sønn til Haran, Abrahams bror som hadde vært død i mange år. Likevel var det en ganske stor flokk som drog ut fra Me-sopotamia. AoO1 107.1

Abraham hadde allerede en anselig mengde storfe og småfe, som var Østens rikdom, og dessuten mange tjenere og medhjelpere. Han drog ut fra sine fedres land for aldri mer å vende tilbake. Derfor tok han med seg alt han eide, alle eiendelene de hadde samlet, og de tjenestefolkene de hadde fått i Karan. Blant dem var det mange som lot seg lede av edlere hensyn enn det som gjaldt deres arbeid og selviske interesser. I Karan hadde Abraham og Sara ledet andre til å tilbe den sanne Gud. Disse ønsket fortsatt å tilbe og tjene Herren, Abrahams Gud. De sluttet seg til Abrahams husstand og fulgte ham til løftets land. De drog ut for å reise til Kanaan, og de kom AoO1 108.1

Det første stoppestedet var Sikem. Her slo Abraham leir i skyggen av eiketrærne i More, en bred, frodig dal med rike olivenlunder og sprudlende vannkilder mellom Ebal og Garisim. Dette var et vakkert og fruktbart landskap, «et land med rennende bekker, med kilder og vann fra dypet, som strømmer fram i dal og på fjell; et land med hvete og bygg, med vintrær, fikentrær og granatepletrær, et land med oliventrær og honning».5 Men for en som tilbad Gud, hvilte det en tung sky over de skogrike fjellsider og den fruktbare sletten. «Kanaaneerne bodde den gang i landet.” AoO1 108.2

Abraham hadde nådd målet for sine forhåpninger, men bare for å finne et land som var bebodd av et fremmed folk og gjennomtrengt av avgudsdyrkelse. I skogholtene var det reist altere for falske guder, og på haugene omkring ble det ofret mennesker. Selv om Abraham klynget seg til Guds løfte, var det med bange anelser han slo leir der. AoO1 109.1

«Da viste Herren seg for Abram og sa: «Din ætt vil jeg gi dette landet.»» Hans tro ble styrket ved forsikringen om Guds nærvær og at han ikke var prisgitt det ondes vold. «Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham.» Men ettersom han enda ikke var fastboende, flyttet han snart til et sted i nærheten av Betel. Der bygde han igjen et alter og påkalte Herrens navn. AoO1 109.2

Abraham, «Guds venn”, har gitt oss et verdig eksempel. Hans liv var et liv i bønn. Overalt hvor han slo opp teltene, bygde han et alter og kalte sammen alle innenfor leirområdet til morgenog kveldsofferet. Når han flyttet teltene, ble alteret stående igjen. I årene som fulgte, fikk noen blant de omstreifende kanaaneere undervisning fra Abraham. Og hver gang en av disse kom til et slikt alter, visste han hvem som hadde vært der før. Etter å ha slått opp teltene satte han alteret i stand, og der tilbad han den levende Gud. AoO1 109.3

Abraham fortsatte reisen sørover, og igjen ble hans tro satt på prøve. Himmelen holdt regnet tilbake, bek-kene sluttet å renne gjennom dalene, og gresset visnet på slettene. Kveg-flokken fant ingen beitemarker mer, og sultedøden truet hele leiren. Begynte Abraham nå å tvile på Guds ledelse? Lengtet han tilbake til overfloden på slettene i Kaldea? Alle ventet spent på hva han ville gjøre, idet den ene vans-kelighet etter den andre tårnet seg opp. Så lenge hans tillit så ut til å være urokket, følte de at det enda var håp. De var sikre på at Gud var hans venn, og at han fremdeles ledet ham. AoO1 109.4