Alfa og Omega 1

De lager en avgud

De følte seg hjelpeløse uten lederen og falt tilbake i sin tidligere overtro. De som tilhørte flokken av fremmede, var de første til å murre og vise utålmodighet. De var også foregangsmenn i det frafallet som fulgte. Egypterne regnet oksen eller kalven som gudesymboler. Det var på oppfordring fra dem som i Egypt hadde praktisert denne form for avgudsdyrkelse, at de nå støpte en kalv som de tilbad. Folket ønsket et bilde som kunne representere Gud og gå foran dem i stedet for Moses. AoO1 294.5

Gud hadde aldri gitt noen konkret avbildning av seg selv, og han hadde forbudt ethvert forsøk i den retning. De mektige miraklene i Egypt og ved Rødehavet hadde hatt til hensikt å grunnfeste troen på ham som Israels usynlige, allmektige hjelper, den eneste sanne Gud. Ønsket om en synlig manifestasjon av hans nærvær var blitt til virkelighet gjennom skyog ildstøtten som ledet folkeskaren, og i åpenbarelsen av hans herlighet på Sinai. Selv om han hele tiden var hos dem i skyen, lengtet de tilbake til av-gudsdyrkelsen, og fremstilte den usynlige Guds herlighet ved et bilde av en okse. AoO1 295.1

Mens Moses var borte, hadde Aron ansvaret for styre og stell. Nå samlet det seg en stor folkemengde rundt teltet hans og kom med følgende krav: «Kom og lag oss en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hvor det er blitt av denne Moses, som førte oss opp fra Egypt.» De trodde at skyen som hittil hadde ledet dem, ville bli stående over Sinai-fjellet og ikke lenger vise vei. I stedet ville de ha et bilde. Hvis de bestemte seg for å vende tilbake til Egypt, som noen hadde foreslått, ville de vinne gunst hos egypterne ved å bære dette bilde foran seg og anerkjenne det som sin gud. AoO1 295.2

En slik krisesituasjon krevde en mann med fasthet, besluttsomhet og urokkelig mot, som satte Guds ære høyere enn folkets gunst og sin egen sikkerhet, ja høyere enn selve livet. Men Israels midlertidige leder var ikke av denne støpning. Aron gjorde riktignok svake innsigelser mot folkets ønske. Men den usikkerhet og frykt han la for dagen i det kritiske øyeblikk, gjorde dem bare mer oppsatt på å sette sin vilje igjennom. AoO1 295.3

Urolighetene økte mens folke-mengden ble besatt av blindt raseri. Riktignok var det noen som forble tro mot pakten med Gud, men storparten av folket tok del i frafallet. De få som våget å karakterisere forslaget om et gudebilde som avgudsdyrkelse, ble mishandlet, og de mistet til sist livet i den alminnelige forvirring og oppstyret som fulgte. AoO1 295.4

Aron var engstelig for sin egen sik-kerhet, og i stedet for å forsvare Guds sak gav han etter for mengdens krav. Først krevde han at alle gulløreringene skulle samles sammen og leveres til ham. Han håpet at deres forfengelighet ville få dem til å nekte å bringe et slikt offer. Men de gav villig avkall på smykkene. Av disse støpte han en gullkalv, en etterligning av en egyptisk gud. Folket ropte: «Dette er din gud, Israel, han som førte deg opp fra Egypt!» AoO1 295.5

Aron nedverdiget seg til å gå med på denne hån mot Gud. Ja, han gikk enda lenger. Da han så hvor begeistret folk ble over guden av gull, bygde han et alter for den og sendte ut denne kunngjøring: «I morgen er det høytid for Herren!” Trompetblåsere sendte kunngjøringen videre til alle deler av leiren. Dagen etter stod folket tidlig opp og bar frem brennoffer og kom med måltidsoffer. De satte seg ned for å spise og drikke, og så stod de opp for å danse. Under påskudd av å holde høytid for Herren gav de seg over til fråtseri og løssluppen lettsindighet. AoO1 295.6

Fremdeles hender det ofte at kjær-lighet til fornøyelser har en ytre form av gudsfrykt. En religion som tillater mennesker å hengi seg til selviske og sanselige nytelser, samtidig med at de holder fast på gudstjenestens form, er like populær blant massene som på Israels tid. Også i dag finnes det føyelige personer som i likhet med Aron har ledende posisjoner i menigheten. De gir etter for de uomvendtes ønsker og oppmuntrer dermed til synd. AoO1 296.1

Bare noen få dager i forveien hadde folket inngått en høytidelig pakt med Gud om å vise lydighet. Skjelvende av frykt hadde de stått foran fjellet og lyttet til Herrens røst: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Herrens herlighet hvilte fremdeles over Sinai midt for folkets øyne, men de vendte seg bort og bad om å få andre guder. «Ved Horeb laget de en kalv og tilbad det støpte bildet. De byttet sin ære bort mot et bilde av en okse.»1 De kunne ikke ha vist større utakknemlighet eller verre hån mot ham som hadde åpenbart seg som en kjærlig far og allmektig konge. AoO1 296.2

Mens Moses var på fjellet, underrettet Gud ham om frafallet i leiren, og han ble bedt om å vende tilbake øyeblikkelig. «Gå ned, for ditt folk, som du har ført opp fra Egypt, har båret seg ille at. De har vært snare til å bøye av fra den veien jeg bød dem å vandre. De har laget seg en støpt kalv. Den har de kastet seg ned for og ofret til.» Gud kunne ha grepet inn og stanset opprøret allerede i begynnelsen. Men han lot det gå så langt for at alle skulle se hva forræderi og frafall fører til. AoO1 296.3

Guds pakt med folket var med dette gjort ugyldig. Herren sa til Moses: «La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.” AoO1 296.4

Israels folk, særlig den store flokken av fremmede, ville stadig være innstilt på å gjøre opprør mot Gud. De ville også murre og klage mot sin leder og såre ham med sin vantro og gjenstridighet. Det ville bli en strevsom og prøvende oppgave å føre dem til løftets land. Ved sin synd hadde de allerede forspilt Guds anerkjennelse, og rettferdigheten krevde at de ble tilintetgjort. Derfor foreslo Gud å utrydde dem og i stedet gjøre Moses til et stort folk. AoO1 296.5

«La nå meg få råde, ... og jeg vil gjøre ende på dem!» sa Gud. Dersom han hadde satt seg fore å ødelegge Israel, hvem skulle da gå i forbønn for dem? Ytterst få ville latt være å overlate synderne til sin egen skjebne. De aller fleste ville med glede ha byttet et liv i slit, vanskeligheter og opp-ofrelse — som bare ble gjengjeldt med utakknemlighet og klaging mot en behagelig og ærefull stilling som Gud selv tilbød. AoO1 296.6