Alfa og Omega 1

Moses går i forbønn

Men Moses øynet håp midt i håp-løsheten og forbitrelsen. Da Gud sa: «La nå meg få råde,” oppfattet han dette som en oppmuntring til å gå i forbønn for de skyldige, ikke som en avvisning. Han tok det som en antyd-ning om at ingenting annet enn hans egen forbønn kunne frelse Israel, at dersom han tryglet Gud, ville han spare sitt folk. Derfor bønnfalt han Herren og sa: «Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?» AoO1 298.1

Gud hadde antydet at han ville for-kaste folket. Overfor Moses hadde han omtalt dem som «ditt folk, som du har ført ut av Egypt”. I ydmykhet gav Moses avkall på å bli betraktet som Israels leder. De var ikke hans folk, men Guds — «ditt folk, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd”. Så føyde han til: «Hvorfor skal egypterne si: Det var ikke for å gjøre vel han førte dem ut, men for å drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jorden?” AoO1 298.2

I de få månedene siden Israel hadde forlatt Egypt, hadde meldingen om deres mirakuløse utfrielse nådd ut til alle folkeslagene omkring. Hedningene var grepet av frykt og bange anelser. Alle iakttok med spent oppmerksomhet hva Israels Gud ville gjøre for sitt folk. Hvis de nå ble tilintetgjort, ville fienden hovere, og Gud ville bli vanæret. Egypterne ville hevde at de hadde rett i sin anklage. I stedet for å lede sitt folk ut i ørkenen for å ofre, hadde Gud ofret dem. De ville ikke sette det i forbindelse med Israels synd. Hvis Gud nå ødela det folket han så tydelig hadde æret, ville det bringe vanære over hans navn. AoO1 298.3

De mennesker som blir høyt æret av Gud, har et stort ansvar når det gjelder å opphøye hans navn på jorden. De bør stadig være på vakt så de ikke blir overlistet av synd og nedkaller Guds straffedom, slik at hans navn blir spottet blant de vantro. AoO1 298.4

Da Moses gikk i forbønn for Israel, glemte han sin frykt på grunn av sin dype interesse og kjærlighet overfor dem han hadde vært Guds redskap til å gjøre så mye for. Herren lyttet til hans uselviske bønn og oppfylte den. AoO1 298.5

Gud satte sin tjener på prøve for at han kunne vise sin trofasthet og kjær-lighet til dette villfarne, utakknemlige folket. Og Moses bestod prøven med glans. Hans interesse for Israel hadde ikke noe selvisk motiv. Folkets ve og vel betydde mer for ham enn personlig ære, og mer enn å skulle bli stamfar til et stort folk. Gud så med velvilje på hans trofasthet, hans hjertelag og hans hederlighet. Fordi han var en tro hyrde, fikk han det store oppdraget å føre Israel til løftets land. AoO1 298.6

Moses og Josva var på vei ned fra fjellet. Moses bar de to lovtavlene. Så hørte de rop og skrik fra den opphissede folkemassen som åpenbart var i vilt opprør. Det første krigeren Josva tenkte på, var at Israel var blitt angrepet av fiender. «Det lyder hærrop i leiren,” sa han. Men Moses vurderte situasjonen riktigere. Det var ikke krigslarm, men festing. «Dette er ikke seierssang og ikke skrik over nederlag; det er sang og skrål jeg hører.» AoO1 299.1