Alfa og Omega 1

Den første løgn

For å utføre sitt verk ubemerket valgte Satan å bruke slangen som sitt medium. Det var en forkledning som svarte godt til hans bedragerske hen-sikter. Slangen var en av de klokeste og vakreste skapninger på jorden. Den hadde vinger, og når den fløy gjennom luften, var den et strålende syn med en glans som skinnende gull. Når den hvilte mellom grenene på det forbudte treet, og forsynte seg av den deilige frukten, var den virkelig et fengslende og frydefullt syn. På den måten lurte ødeleggeren på sitt bytte i fredens hage. AoO1 32.4

Englene hadde advart Eva mot å fjerne seg fra sin mann mens de syslet med sin daglige dont i hagen. Sammen med ham ville hun være mindre utsatt for fristelsens farer enn om hun holdt seg for seg selv. Men fordypet som hun var i sin behagelige oppgave, fjernet hun seg uforvarende fra ham. AoO1 33.1

Da hun merket at hun var alene, ble hun slått av en bange anelse om at det var fare på ferde. Men hun skjøv angsten fra seg, for hun regnet med at hun var klok og sterk nok til å oppdage det onde og motstå det. Hun gav ikke lenger akt på engelens advarende ord, og snart stod hun der og stirret med en blanding av nysgjerrighet og beundring på det forbudte treet. Frukten så deilig ut, og hun spurte seg selv hvorfor Gud hadde holdt den tilbake fra dem. AoO1 33.2

Nå hadde fristeren sin store anled-ning. Som om han kunne lese hennes tanker, sa han: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Eva ble forbauset og skremt da hun så å si hørte et ekko av sine egne tanker. Med en besnærende stemme smigret han henne for hennes uforlignelige skjønnhet, og ordene virket langt fra ubehagelige. I stedet for å flykte, nølte hun, full av undring over å høre at en slange snakket. Der-som et vesen som lignet englene, had-de snakket til henne, ville hun ha blitt redd. Men det falt henne ikke inn at denne fascinerende slangen kunne være et medium for den falne fienden. AoO1 33.3

På fristerens besnærende spørsmål svarte hun: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!” Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av fruk-ten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» AoO1 33.4

Han påstod at hvis de tok av fruk-ten, ville de nå opp på et høyere plan i tilværelsen og få del i et videre kunnskapsfelt. Han hadde jo selv spist av den forbudte frukten, og det hadde gitt ham evnen til å snakke. Egentlig var det en listig insinuasjon om at Gud holdt noe tilbake fra dem av frykt for at de skulle bli lik ham. Når han hadde forbudt dem å spise av denne frukten, ja til og med røre den, var det bare på grunn av dens vidunderlige egenskaper til å gi visdom og makt. AoO1 33.5

Bedrageren antydet at Gud ikke ville gjøre alvor av denne truselen. Den hadde bare til hensikt å skremme dem. Hvordan skulle de kunne dø? De hadde jo spist av livets tre. Nei, det Gud hadde prøvd å gjøre, var bare å hindre dem i å oppnå en edlere utvikling og finne større lykke. AoO1 33.6

Slik har Satan arbeidet helt fra Adams dager til i dag, og han har hatt stort hell med seg. Han frister menneskene til å tvile på Guds kjærlighet og visdom. Han er stadig ute etter å vekke en lyst til respektløs nyfikenhet, en rastløs trang til å trenge helt til bunns i hemmelighetene ved Guds visdom og makt. Mange mennesker er så ivrige etter å finne ut det som Gud har funnet best å holde hemmelig, at de helt overser de sannheter han virkelig har åpenbart, og som er vesentlige for frelsen. Satan frister menneskene til ulydighet ved å innbille dem at de får del i et vidunderlig kunnskapsområde. Men dette er bare et bedrag. Stolte over sine tanker om fremskritt tramper de på Guds hellige krav og begir seg inn på en sti som fører til nedverdigelse og død. AoO1 34.1

Satan fremstilte det slik for det hel-lige par at de ville ha fordel av å bryte Guds lov. Er det ikke et lignende re-sonnement vi hører i dag? Mange taler om trangsyn hos dem som etterlever Guds bud. Selv gjør de krav på å være mer vidsynte og ha større frihet. Hva annet er dette enn et ekko av stemmen fra Edens hage: «Den dagen dere spiser av frukten” — og dermed ringeakter Guds krav — skal dere «bli som Gud». AoO1 34.2

Satan hevdet at det hadde gagnet ham å spise av den forbudte frukten. Men han lot det ikke skinne igjennom at han ved sin overtredelse var blitt støtt ut av himmelen. Selv om han hadde funnet at synd resulterer i et uendelig tap, skjulte han sin egen ulykke for å bringe andre i samme uføre. AoO1 34.3

På lignende vis prøver overtrederen i dag å skjule sin sanne natur. Han kan endog påstå at han er ulastelig. Men hans høye bekjennelse gjør ham bare til en desto farligere bedrager. Egentlig står han helt på Satans side. For han tråkker på Guds lov og lokker andre til å gjøre det samme, til deres evige forderv. AoO1 35.1

Eva trodde virkelig det Satan frem-holdt. Men denne tro frelste henne ikke fra syndens straff. Hun tvilte på Guds ord, og dette førte til hennes fall. I dommen vil menneskene ikke bli dømt fordi de oppriktig trodde en løgn. De blir dømt fordi de ikke trodde sannheten, og fordi de forsømte anledningen til å få vite hva som er sannhet. Selv om Satan på en utspe-kulert måte prøver å hevde det mot-satte, er det alltid skjebnesvangert å være ulydig mot Gud. Vi må derfor sette alt inn på å lære hva som er sann-het. All undervisning i Guds ord er til rettledning og formaning for oss. Den er gitt for å frelse oss fra villfarel se. Å ringeakte den vil føre til under-gang for oss selv. Alt som strir mot Guds ord, kan vi være sikre på kommer fra Satan. AoO1 35.2

Slangen tok frukten fra det forbudte treet og la den i hånden på den halvt motstrebende Eva. Så minnet han henne om det hun selv hadde sagt, at Gud hadde forbudt dem å røre den, for da ville de dø. Hun ville ikke ta mer skade av å spise av den enn å røre den. Eva merket ikke noen skadevirkninger av det hun hittil hadde gjort. Derfor ble hun dristigere. «Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på — et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste.” AoO1 35.3

Frukten smakte godt, og etter hvert som hun spiste av den, syntes hun at hun kjente en livgivende kraft. Hun forestilte seg at hun nå kom inn i en høyere form for eksistens. Uten frykt plukket hun og spiste videre. Ettersom hun nå selv hadde overtrådt budet, ble hun også Satans middel til å føre mannen ut i ødeleggelsen. I en merkelig, unaturlig sinnsstemning og med hendene fulle av den forbudte frukten gikk hun tilbake til Adam og fortalte ham alt som hadde hendt. AoO1 35.4