Alfa og Omega 1

Katastrofen et faktum

Et uttrykk av sorg bredte seg over Adams ansikt. Han så forbauset og engstelig ut. Han svarte at dette måtte være fienden som de var blitt advart mot, og ifølge Guds dom måtte hun dø. Men Eva trengte bare enda sterkere inn på ham for å få også ham til å spise av frukten. Imens gjentok hun ordene fra slangen om at de ikke skulle dø. Hun resonnerte som så at dette måtte være sant, for selv følte hun ikke noe som tydet på Guds mishag. Tvert imot følte hun en deilig, opplivende virkning som fikk alle sanser til likesom å dirre av nytt liv. Hun trodde det var noe lignende som inspirerte de himmelske sendebud. AoO1 35.5

Adam forstod at hans ektemake hadde overtrådt Guds bud. Hun hadde unnlatt å ta hensyn til det eneste forbudet som var gitt for å prøve deres troskap og kjærlighet. Det oppstod en forferdelig kamp i hans sinn. Han angret at han hadde latt Eva gå så langt bort fra ham. Men nå var det skjedd. Han måtte skille lag med hen-ne som hadde vært hans glede. Hvor-dan skulle han kunne bære dette? AoO1 36.1

Hittil hadde han kunnet glede seg over samværet med Gud og hellige engler, og han hadde sett Skaperens herlighet. Han forstod hvilken vid-underlig fremtid som åpnet seg for menneskene, om de bare ville være tro mot Gud. Men alle disse velsignelser var plutselig tapt av syne. Så stor var frykten for å miste den gaven som han verdsatte høyere enn alt annet. Kjærlighet, takknemlighet og trofasthet mot Skaperen — alt dette var med ett overvunnet av kjærligheten til Eva. Hun var en del av ham selv, og han kunne ikke holde ut tanken på å skilles fra henne. Han tenkte ikke over at den evige Gud som hadde skapt ham av støv og gjort ham til en levende og vakker skapning, og som i kjærlighet hadde gitt ham en livsledsager, kunne fylle hennes plass. AoO1 36.2

Adam bestemte seg for å dele skjebne med henne. Hvis hun måtte dø, ville han dø sammen med henne. Når alt kom til alt, kunne jo det den kloke slangen hadde sagt, være sant. Eva stod foran ham like vakker og til-synelatende like uskyldig som før. Hun gav endog uttrykk for større kjærlighet til ham enn hun før hadde gjort. Noe tegn på død så han ikke hos henne. Han bestemte seg for å trosse følgene. Han tok av frukten og spiste den. AoO1 36.3

Etter denne synden følte også Adam det som om han hadde nådd opp på et høyere livsplan. Men snart fylte tan-ken på synden ham med skrekk. Luften som tidligere hadde hatt en mild og jevn temperatur, syntes nå å gjennomisne de skyldige menneskene. Den kjærlighet og fred de hadde hatt, var plutselig borte. I stedet hadde de en følelse av synd og frykt for fremtiden, en underlig nakenhet i sjelen. Den lysdrakten som hittil hadde omgitt dem, forsvant. For å erstatte den prøvde de å dekke seg på annen måte, for ellers kunne de ikke møte Gud og de hellige englene. AoO1 36.4

Nå begynte de å innse syndens san-ne natur. Adam bebreidet Eva fordi hun hadde vært ubetenksom og fjernet seg fra ham så hun ble bedratt av slangen. Men de trøstet seg begge med at han som hadde gitt dem så mange tegn på sin kjærlighet, ville tilgi denne ene overtredelsen, eller at de ikke ville bli utsatt for en så hard straff som de hadde fryktet. Satan triumferte over sitt hell. Han hadde fristet kvinnen til å tvile på Guds kjærlighet og visdom og til å overtre hans lov. Og gjennom henne hadde han også fått Adam til å falle. AoO1 36.5