Alfa og Omega 1

Egypterne tar opp jakten

I Egypt ryktes det at israelittene var på vei mot Rødehavet i stedet for å stanse i ørkenen for å tilbe. Faraos rådgivere informerte ham om at sla-vene hadde flyktet for godt. Folket angret at de hadde latt seg forlede til å tro at de førstefødtes død skyldtes Guds makt. Lederne, som nå var kommet seg av den verste skrekken, begynte å hevde at plagene hadde helt naturlige årsaker. «Hva er det vi har gjort,» sa de, «vi som slapp Israel fri fra arbeidet hos oss!» AoO1 262.1

Farao samlet sine styrker — seks hundre av de beste vognene og alle de andre vognene i Egypt, dessuten ryt-tere, offiserer og fotfolk. Han ledet selv angrepshæren i spissen for de mektige menn i riket. For å sikre seg gudenes gunst og dermed et heldig ut-fall, var prestene også med. Kongen var bestemt på å skremme israelittene med en veldig maktmønstring. Egyp-terne var redde for at deres ufrivillige underkastelse under Israels Gud skulle utløse forakt blant andre nasjoner. Men hvis de rykket ut med et veldig oppbud av makt og brakte flyktnin-gene tilbake, ville de redde æren og samtidig sikre seg slavenes fortsatte arbeidsinnsats. AoO1 262.2

Hebreerne hadde slått leir langs stranden, med sjøen som en tilsyne-latende uoverstigelig hindring foran, og med en bratt fjellside som stengte veien mot sør. Plutselig oppdaget de blinkende våpen og stridsvogner et stykke borte. Det bar bud om at en stor hær var i anmarsj. Da den kom nærmere, ble de klar over at det var egypter hæren som forfulgte dem. AoO1 262.3

Israelittene var slått av skrekk. Noen ropte til Herren, men de fleste oppsøkte Moses og beklaget seg. «Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ør-kenen? Hvorfor har du ført oss bort fra Egypt og gjort dette mot oss? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred; vi vil tjene egypterne! Det er bedre for oss å tjene dem enn å dø i ørkenen.” AoO1 262.4

Det gjorde Moses forferdelig vondt at folket viste så liten tro på Gud, når de gang på gang hadde sett hvordan hans makt var blitt åpenbart for deres skyld. Hvordan kunne de legge skyl-den på ham for de farer og vanskelig-heter de kom opp i, all den stund han hadde fulgt Guds uttrykkelige påbud? Riktignok fantes det ingen mulighet for redning med mindre Gud grep inn. De hadde kommet opp i denne situasjonen fordi de var lydige mot Guds befaling, og derfor var Moses ikke redd for konsekvensene. På en rolig og tillitsfull måte svarte han folket: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» AoO1 262.5

Det var ingen lett sak å få folke-massene til å vente på Herren. De manglet disiplin og selvkontroll og ble voldsomme og urimelige. De ventet at de når som helst skulle falle i hendene på undertrykkerne, og de jamret og klaget høylytt. Den forunderlige skystøtten var det signalet de stadig hadde fulgt når de skulle fortsette fremmarsjen. Men nå lurte de på om den kanskje varslet en katastrofe, for den hadde jo ført dem til et ufremkommelig sted på den forkjærte siden av fjellet. I sin forvirring mente de at Guds engel var en ulykkens bud-bringer. AoO1 262.6