Alfa og Omega 1

Reiseruten

I stedet for å følge den direkte ruten gjennom Filister landet til Kanaan, ledet Herren dem sørover mot Rødehavet. For Gud tenkte at de kunne angre seg når de møtte ufred, og vende tilbake til Egypt. Hadde de forsøkt å dra gjennom Filisterlandet, ville de ha møtt motstand, for filisterne betraktet dem som slaver som hadde flyktet fra sine herrer, og de ville ikke ha nølt med å gå til krig mot dem. Israelittene var dårlig rustet til å kjempe mot dette sterke krigerfolket. De hadde bare liten kunnskap om Gud og var svake i troen, og de ville ha blitt redde og motløse. De var uten våpen og uvant med å føre krig, og livsmotet var svekket etter langvarig trelldom. Dessuten hadde de ansvar for kvinnene og barna, småfeet og storfeet. Når Gud førte dem mot Rødehavet, åpenbarte han seg som en Gud som hadde medfølelse og sunn dømmekraft. AoO1 261.2

Så brøt de opp fra Sukkot og slo leir i Etam, like ved ørkenen, Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte som viste vei, og om natten i en ildstøtte som lyste for dem. På den måten kunne de dra frem både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og ildstøtten ikke om natten. Eller som vi leser i Salmenes bok: «Han bredte ut en sky til vern og en ild til å lyse om natten.»2 AoO1 261.3

Hele tiden gikk de under den usyn-lige Guds banner. Om dagen ledet skyen dem på reisen eller hvelvet seg som en tronhimmel over dem. Den tjente som vern mot den brennende heten, og den kjølige fuktigheten var en kjærkommen lindring i den golde, tørre ørkenen. Om natten ble den til en ildsøyle som lyste opp leiren og var en stadig forsikring om Guds nærvær. AoO1 261.4

I et av de vakreste og mest trøsterike avsnitt av Jesajas profeti omtales skystøtten og ildstøtten som uttrykk for Guds omsorg for sitt folk i den siste, store kamp mot de onde makter: «Da skal han skape en røksky om dagen og en lysende, luende ild om natten over hele Sion-fjellet og over møteplassene der. For over alt herlig skal det være et dekke, et tak som skygger for heten om dagen og gir ly og skjul mot uvær og regn.»3 AoO1 261.5

De reiste tvers gjennom et stort, goldt ørkenlandskap, og de begynte å undres over hvor det bar hen. De tok til å bli lei av den besværlige vandringen, og noen fryktet for at egypterne ville forfølge dem. Men skyen beveget seg fremover, og de fulgte etter. Nå gav Herren Moses beskjed om å snu til siden inn i et fjellpass og slå leir ved sjøen. Samtidig fikk han vite at farao ville oppta forfølgelsen, men at Gud ville bli æret ved å utfri dem. AoO1 261.6