LYS FRA DET HØYE

Alle har en plass, 9. august

«Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker.» Ef 6, 7. LFDH 229.1

Herren kjenner hver enkelt av oss. Alle som er født inn i verden, er betrodd sin oppgave for å gjøre verden bedre. ... Hver enkelt har sitt område, og dersom vi tar Gud til rådgiver, vil ingen motarbeide Gud. Han tildeler alle en plass og et arbeid, og dersom vi lar Herren virke på oss og underkaster oss den guddommelige visdoms hånd, vil vi som mennesker virkeliggjøre Guds plan. Uansett hvor forvirret og floket vårt liv kan synes å være i våre øyne, har Gud en hensikt med alt. På samme måten som hver soldat i en velorganisert hæravdeling har sin særlige stilling og er pålagt å gjøre sin del for å bidra til den samlede styrke og fullkommenhet, slik må også Guds tjener gjøre sin tildelte oppgave i Guds store verk. LFDH 229.2

Gud ville ikke at livet skulle være slik det fortoner seg i dag. Derfor er det så mye som forvirrer oss. Derfor er det så mange gnisninger og uoverensstemmelser. Den mann eller kvinne som forlater den plass Gud har gitt ham eller henne, for å tilfredsstille sine tilbøyeligheter og følge sine egne planer, vil møte skuffelser. De har valgt sin egen vei istedenfor Guds vei. LFDH 229.3

Det er noen som tar imot ansvarsfulle stillinger uten noen følelse av ansvaret, og derfor går fram på en vilkårlig måte uten å forstå arbeidets karakter. Andre tar på seg oppgaver de ikke er skikket for. . . . Andre igjen prøver å finne ut hvordan de kan følge sin egen vei og legge sine egne planer. Herren setter stengsler i deres vei og tillater dem ikke å følge sine egne innfall.... LFDH 229.4

Vår himmelske Far er vår hersker, og vi må la ham oppdra oss. Vi er medlemmer av hans familie. Han har rett til vår tjeneste. Dersom et av medlemmene stadig turer fram etter eget forgodtbefinnende og insisterer på å følge sin egen vei, vil en slik ånd føre til en syk og forvirret tingenes tilstand. Vi må ikke bestrebe oss på å få vår vilje, men følge Gud vei og hans vilje. . . . LFDH 229.5

Når Herren taler, bør vi si: «La ikke min vilje skje, men din. ¹⁵ LFDH 229.6