LYS FRA DET HØYE

Alt kommer fra Gud, 2. august

«For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg; vi gir det vi har fått av deg.» 1 Krøn 29, 14. LFDH 222.1

De som lever på jorden, bør slutte seg til den himmelske hærskare i å gi pris og ære til Skaperen. Intet menneske har den minste grunn til å skryte eller opphøye seg selv. ... LFDH 222.2

Gud arbeider stadig for å rette opp menneskets mangler. Til og med angeren er en følge av nådens verk. Av oss selv føler vi ingen trang til å angre. Tårene som faller fra våre øyne i sorg over synd eller av medfølelse for andre syndere, er dogg fra øyne som tilhører Gud. ... Når vi forandrer vårt liv, er det bare en bedre utnyttelse av et liv som er løskjøpt da hans Sønn, Jesus ble ofret. Vi bør ikke rose oss selv av noe vi måtte gjøre. . . . LFDH 222.3

Troen er også Guds gave. Troen er menneskets samtykke med Guds ord, som knytter hjertet til tjeneste for Gud. Og hvor kommer menneskets forståelse fra, om ikke fra Gud? Hvem andre enn Gud eier vårt hjerte? Å tro er å gi Gud sin forstand, sin styrke, ja, alt vi har fått fra ham. Derfor fortjener ikke de som øver tro, noen ros i seg selv. De som tror så fast på en himmelsk Far at de kan stole på ham med ubegrenset tillit, de som i tro kan strekke seg til den andre siden av graven, til den evige virkelighet, må bekjenne overfor sin skaper: Alle ting kommer fra deg, og av ditt eget har jeg gitt deg tilbake. . . . LFDH 222.4

De evner vi har fått fra Gud, bør vi ikke bruke til selviske mål. All vår styrke, alt som er betrodd oss, er talenter som skal bidra til Guds ære ved å bli brukt i hans tjeneste. ... LFDH 222.5

Ingen bør søke å opphøye seg selv ved å tale om sine gjerninger, lovprise sine ferdigheter, stille ut sine kunnskaper og dyrke selvbedraget. . . . Kristus var aldri innbilsk eller full av tillit til seg selv. . . . LFDH 222.6

Den som Gud har gitt usedvanlige gaver, bør gi tilbake til Herrens skattkammer det han har mottatt, ved å dele ut rundhåndet til andre fordelene av sine velsignelser. Da blir Gud æret og forherliget. ² LFDH 222.7