Jesus kommer!

Lammets vrede, Dag 287

«Og kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: ‘Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede!’» (Åp 6,15-16). JK 300.1

De spottende ordene har stilnet. Lepper som er vant til å lyve, tier av frykt. Våpenlarmen og kampens bråk: «For hver støvel soldatene har trampet, og kappen som er veltet i blod, …” (Jes 9,5), skal bringes til taushet. Det høres kun dempet bønn, gråt og klage. Lepper som før spottet, utbryter: «For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?» (Åp 6,17). De gudløse vil heller begraves under fjellene enn møte Ham som de har foraktet og forkastet. JK 300.2

De kjenner den stemmen som trenger igjennom til de dødes ører. Hvor ofte har den ikke sørgmodig og mildt oppfordret dem til å angre! Hvor ofte har de ikke hørt den i en venns, en brors eller i Frelserens rørende bønner. For de som avviste Hans nåde var det ingen stemme som kunne være så full av fordømmelse, så tynget av anklager, som den stemmen som så lenge hadde tryglet dem: «… Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø? ...” (Esek 33,11). Åh, om det bare hadde vært en fremmeds stemme de hadde hørt! Jesus sier: «Fordi jeg har kalt og dere avslo, har jeg rakt ut min hånd uten at noen brydde seg om det, fordi dere ringeaktet alle mine råd, og ikke ville ha tilrettevisning” (Ordsp 1,24-25). Den stemmen vekker minner som de gjerne vil utslette — minner om advarsler, invitasjoner som de avslo og privilegier som de foraktet. JK 300.3

De som forkaster sannheten opplever nå og da øyeblikk hvor samvittigheten våkner, og de smertefullt ser tilbake på et liv i hykleri mens sjelen forgjeves plages av bebreidelser. Men hva er dette sammenlignet med den angeren de føler på den dagen når: «… deres undergang kommer som en storm …” (Ordsp 1,27). De som ville ha tilintetgjort Kristus og Hans trofaste folk ser nå den herligheten som omgir dem. JK 300.4