Veiledning For Menigheten, 3. bd.

Vår eneste trygghet

Verden ser med tilfredshet på splittelsen blant de kristne. Vantroen er godt fornøyd. Gud krever en forandring hos sitt folk. Enhet med Kristus og med hverandre er vår eneste trygghet i disse siste dager. La oss ikke gjøre det mulig for Satan å peke på våre menighetsmedlemmer og si: «Se hvordan disse menneskene som står under Kristi banner, hater hverandre! Vi har ingen grunn til å være redde for dem så lenge de bruker mer tid til å kjempe med hverandre enn til å stride mot mine styrker.» VFM3 192.2

Etterat den Hellige Ånd var utgytt, dro disiplene ut for å tale om en oppstanden frelser, og deres eneste ønske var å frelse sjeler. De gledet seg i det herlige samfunn med de hellige. De var milde, omtenksomme, selvfornektende, villige til å bringe hvilket som helst offer for sannhetens skyld. I sin daglige omgang med hverandre ga de til kjenne den kjærligheten som Kristus hadde pålagt dem å vise. Ved uegennyttig tale og handling gjorde de sitt beste for å oppflamme denne kjærligheten i andres hjerter. VFM3 192.3

De troende skulle alltid nære den kjærlighet som fylte disiplenes hjerter etterat den Hellige Ånd var kommet over dem. De skulle gå fram i villig lydighet mot den nye befaling: «Liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» Joh. 13, 34. Så inderlig skulle de være knyttet til Kristus at de ville være i stand til å oppfylle hans krav. Kraften fra en frelser som kunne rettferdiggjøre dem ved sin rettferdighet, skulle virke mektigere gjennom dem. VFM3 192.4

Men de kristne i den første tid begynte å se etter feil hos hverandre. Mens de festet seg ved feilgrep og lot ukjærlig kritikk få plass, mistet de Frelseren av syne og så ikke den store kjærlighet han hadde åpenbart for syndere. De ble strengere med utvortes seremonier, nøyere angående troens teori, skarpere i sin kritikk. I iveren etter å dømme andre glemte de sine egne villfarelser. De glemte den undervisningen Kristus hadde gitt om broderkjærlighet. Og det sørgeligste av alt var at de var uvitende om sitt tap. De forsto ikke at lykke og glede holdt på å forsvinne i deres liv og at de snart kom til å gå i mørke fordi de hadde lukket Guds kjærlighet ute fra sine hjerter. VFM3 193.1

Apostelen Johannes innså at broderkjærlighet holdt på å dø bort i menigheten, og han oppholdt seg særskilt ved dette punkt. Helt til sin dødsdag oppmuntret han de troende til stadig å vise kjærlighet til hverandre. Denne tanken fyller brevene hans til menighetene. «I elskede! la oss elske hverandre,» skriver han, «for kjærligheten er av Gud. . . . Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, forat vi skal leve ved ham. ... I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.» 1 Joh. 4, 7—11. VFM3 193.2

I Guds menighet i dag er det stor mangel på broderlig kjærlighet. Mange som bekjenner seg til å elske Frelseren, lar være å elske dem som er forenet med dem i kristelig fellesskap. Vi har den samme tro, er medlemmer av en familie, alle sammen barn av den samme himmelske Far, og vi har alle det samme salige håp om udødelighet. Hvor inderlig og ømt burde ikke det båndet som knytter oss sammen, være. Verdens mennesker legger merke til oss for å se om vår tro har en helliggjørende innflytelse på våre hjerter. De oppdager snart enhver feil i vårt liv, enhver inkonsekvens i våre handlinger. La oss ikke gi dem noen grunn til å bebreide vår tro. VFM3 193.3