Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kritiser deg selv, ikke andre

Dersom alle som bekjenner seg til å være kristne, ville bruke sine forskingsevner til å undersøke hvilke onder de trenger til å få rettet på hos seg selv istedenfor å snakke om andres feil, ville det råde en sunnere tilstand i menigheten i dag. Noen er villige til å være ærlige når det ikke koster dem noe, men når egenkjærlige hensyn lønner seg best, glemmer de å være ærlige. Ærlighet og egennytte kan ikke samarbeide i et og samme sinn. Etter som tiden går, vil enten de selviske hensyn bli utslettet og ærligheten være enerådende, eller dersom egennytten blir holdt oppe, vil ærligheten bli glemt. De er aldri enige. De har ingenting felles. Den ene er Baals profet, den andre er Guds sanne profet. Når Herren samler sine juveler [Mal. 3, 17, eng. overs.], vil han betrakte de ærlige, de oppriktige og sanne med velbehag. Engler holder på med å forarbeide kroner for slike, og på disse stjernestrødde kroner kommer det lyset som stråler ut fra Guds trone, til å gi gjenskinn med funklende glans. VM2 20.4

Våre brødre predikantene lar seg ofte villede når vanskeligheter i menigheten blir omtalt, og altfor ofte henviser de til dem i sine prekener. De bør ikke oppmuntre medlemmene i menigheten til å klage på hverandre, men de bør få dem til å granske sine egne handlinger. Ingen bør tillate sine egne følelser av fordom og harme med hensyn til andres feil å gjøre seg gjeldende. Alle bør vente tålmodig til de har hørt saken fra begge sider, og så må de ikke tro annet enn det som nakne fakta tvinger dem til å tro. Under alle forhold viser det seg at den sikreste fremgangsmåten er ikke å høre på et ondt rykte før den bibelske regelen nøye er blitt fulgt. Dette kan passe på noen som på listig måte har gjort sitt til å lede intetanende personer til å uttale seg om forhold som ikke kom dem ved, og som det ikke ville gagne dem noe å fortelle det til. VM2 21.1

For deres egen sjels skyld, mine brødre, bør dere bare ha Guds ære for øye. Tenk minst mulig på dere selv. Vi nærmer oss tidens avslutning. Ransak alle beveggrunner i evighetens lys. Jeg vet at dere trenger til å vekkes opp. Dere har veket av fra de gamle landemerker. Den såkalte vitenskap som dere kommer med, undergraver grunnlaget for kristelige prinsipper. Det er blitt vist meg hvilken vei dere vil slå inn på, dersom dere mister forbindelsen med Gud. Stol ikke på deres forstand. Jeg kan overbevise dere om at deres sjeler står i den ytterste fare. For Kristi skyld, ransak og se hvorfor dere har så liten kjærlighet til religionen. VM2 21.2

Herren ransaker og prøver sitt folk. Dere kan være så strenge og kritiske overfor deres egen mangelfulle karakter som dere vil, men vær vennlige, milde og høflige overfor andre. Spør hver dag: Er jeg kjernesunn og frisk, eller finnes det falskhet i mitt hjerte? Be Herren inderlig om å frelse dere fra ethvert bedrag på dette område. Det gjelder evige interesser. Mens så mange higer etter ære og er griske etter vinning, så må dere, mine brødre, være ivrige etter å få den fulle visshet om Guds kjærlighet og rope: Hvem vil vise meg hvordan jeg kan gjøre mitt kall og min utvelgelse fast? VM2 21.3

Satan studerer omhyggelig de synder som menneskene ligger under for, og begynner så sitt arbeid for å lokke og besnære dem. Vi er omgitt av de største fristelser, men det er seier for oss dersom vi mandig kjemper Herrens kamp. Alle står i fare. Men dersom dere vandrer i ydmykhet og bønn, vil dere komme ut av den lutrende prosessen mer dyrebare enn det fine gull, ja, enn gull fra Ofir. Dersom dere er likegyldige og unnlater å be, blir dere som en lydende malm og en klingende bjelle. VM2 21.4

Noen er nesten helt fortapt i vantroens labyrint. Til slike vil jeg gjerne si: Løft deres sinn ut av dette spor! Fest det på Gud! Jo mer inderlig tro og hellighet får lov å knytte dere til den Evige, desto tydeligere og klarere kommer dere til å se at hans handlemåter er rettferdige. Gjør livet, det evige liv, til mål for deres anstrengelser. VM2 22.1

Jeg kjenner deres fare. Dersom dere mister tilliten til vitnesbyrdene, vil dere bli ledet vekk fra den bibelske sannhet. Jeg har vært redd for at mange vil innta et spørrende, tvilende standpunkt, og i min angst for deres sjeler vil jeg gjerne advare dere. Hvor mange vil gi akt på advarselen? Dersom dere med deres syn på vitnesbyrdene skulle få et vitnesbyrd som går dere imot og irettesetter deres feil, ville dere da føle dere helt fri til å ta imot eller forkaste en del av det eller altsammen? Det som dere ville ha minst tilbøyelighet til å ta imot, er kanskje nettopp det dere trenger mest. Gud og Satan arbeider aldri sammen. Vitnesbyrdene bærer enten Guds stemme eller Satans. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. Av fruktene skal dere kjenne dem. Gud har talt. Hvem skalv for hans ord? VM2 22.2

* * * * *

Da jeg reiste til Colorado, følte jeg en slik byrde for dere at jeg i min svakhet skrev flere sider som var beregnet på å bli lest opp på leirmøtet deres. Svak og skjelvende sto jeg opp klokken tre om morgenen for å skrive til dere. Gud talte gjennom et leirkar. Dere vil kanskje si at dette skrivet var et brev. Ja, det var et brev, men det var skrevet etter tilskyndelse av Guds Ånd for å legge fram for dere noe som Gud hadde vist meg. I de brevene jeg skriver, i de vitnesbyrd jeg bærer, legger jeg fram for dere hva Herren har lagt fram for meg. Jeg skriver ikke en eneste artikkel i bladet som uttrykk for mine egne meninger. Det er altsammen hva Herren har åpenbart for meg i syner — de dyrebare lysstrålene som skinner fra tronen. — 1882 — “Testimonies”, V, side 67. VM2 22.3