Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 4—Arbeidere for Gud

Medarbeidere ute på den store høstmarken, vi har bare kort tid igjen til å arbeide i. Nå har vi den gunstigste anledning vi noen gang kommer til å få, og hvor nøye bør vi ikke bruke hvert eneste øyeblikk! Vår Gjenløsers hengivenhet i arbeidet for å frelse sjeler var så stor at han til og med lengtet etter blodets dåp. Apostlene ble grepet av Mesterens nidkjærhet, og de dro ut med fasthet, iherdighet og iver for å fullføre arbeidet i kamp mot fyrstendømmer og makter og mot ondskapens åndehær i himmelrommet. VM2 23.1

Vi lever i en tid da det kreves enda større alvor enn på apostlenes tid. Men noen av Kristi tjenere er fylt med en følelse av hvileløshet, en lyst til å ligne moderne vekkelsespredikanter i deres romantiske stil, et ønske om å utføre noe stort, skape sensasjon, bli ansett som dyktige talere og selv få ære og utmerkelse. Dersom de kunne møte farer og oppnå den ære som blir gitt heltene, ville de ta del i virksomheten med en urokkelig kraft. Men å leve og arbeide som de som er nesten ukjent, å slite og oppofre noe for Jesus i ubemerkethet uten å få noen særlig ros av mennesker — til dette kreves det en sunn prinsippfasthet og en iherdighet som få mennesker eier. Hvis vi anstrengte oss mer for å vandre ydmykt med Gud, hvis vi ville se bort fra mennesker og bare arbeide for Kristus, ville vi kunne utrette langt mer. VM2 23.2

Mine brødre i predikegjerningen, søk Jesus med all ydmykhet og saktmodighet. Prøv ikke på å få menneskenes oppmerksomhet rettet mot dere selv. Dere bør heller miste dere selv av syne mens dere opphøyer Jesus. La deres eget jeg bli helt borte i ham. Det er for meget bråk og hastverk i vår religion, mens vi er tilbøyelige til å glemme Golgata og korset. VM2 23.3

1882 — “Testimonies”, V, side 132 — 137. VM2 23.4

Vi står i den største fare når vi får ros av hverandre, når vi slår oss sammen for å opphøye hverandre. Det viktigste for fariseerne var å få ros av mennesker. Kristus sa da også til dem at dette var hele den lønnen de noen gang kom til å få. La oss ta fatt på den oppgaven som er lagt på oss og utføre den for Kristus. Må vi gå gjennom savn, så la det være for hans skyld. Vår guddommelige Herre ble gjort fullkommen nettopp ved lidelse. Å, når skal vi få se mennesker arbeide slik som han arbeidet! VM2 23.5

Guds Ord er vårt mønster. Enhver kjærlig handling, ethvert vennlig ord, enhver bønn for den som lider og er besværet, blir lagt fram for den evige trone og innført i himmelens uforgjengelige regnskapsbok. Det guddommelige ord sender lys inn i den mest formørkede forstand, og dette lyset får de mest kultiverte til å erkjenne sin udyktighet og syndighet. VM2 24.1

Fienden kjøper sjeler svært billig i denne tid. “For intet ble I solgt,” sier Skriften. Es. 52, 3. Den ene selger sin sjel for verdslig ros, en annen for penger. Den ene for å tilfredsstille lave lidenskaper, en annen for timelig fornøyelse. En slik handel foregår daglig. Satan gir bud på dem som er kjøpt med Kristi blod, og kjøper dem billig til tross for den umåtelige pris som ble betalt for deres gjenløsning. VM2 24.2

Store velsignelser og privilegier tilhører oss. Vi kan sikre oss de mest verdifulle himmelske skatter. Predikanter og tilhørere bør huske på at evangeliets sannhet ødelegger dersom den ikke frelser. Den som dag etter dag nekter å lytte til nådens innbydelse, vil til sist kunne lytte til de mest inntrengende henstillinger uten at det rører deres sjel. VM2 24.3

Som arbeidere for Gud trenger vi en mer glødende gudsfrykt og mindre selvopphøyelse. Jo mer vårt eget jeg blir opphøyet, desto mer vil troen på Guds Ånds vitnesbyrd svinne inn. De som har den inderligste forbindelse med Gud, er slike som kjenner hans røst når han taler til dem. De som er åndelige, oppfatter åndelige ting. De vil være takknemlige når Herren peker ut deres villfarelser, mens derimot de som stoler helt på seg selv, vil få se mindre og mindre av Gud i hans Ånds vitnesbyrd. VM2 24.4

Vårt arbeid må være fulgt av en dyp ydmykelse, av faste og bønn. Vi kan ikke vente at alt skal være fred og glede. Det kan komme stunder med bedrøvelse. Men dersom vi sår med tårer, skal vi høste med frydesang. Kan hende mørke og motløshet til tider trenger inn i hjertet hos de selvoppofrende, men dette taler ikke til deres forkleinelse. Guds hensikt er kanskje den å lede dem til å søke ham med større alvor. VM2 24.5