Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 3—Avind og dømmesyke

Det gjør meg vondt å måtte si at det finnes ustyrlige tunger blant medlemmene i menigheten. Det er falske tunger som lever av å gjøre vondt. Det er ondskapsfulle, hviskende tunger. Det er skravlende, uvedkommende innblanding, behendig harsellering. Blant dem som elsker sladder, er det noen som er drevet av nysgjerrighet, andre av avind, og mange av hat til dem som er blitt benyttet av Gud til å irettesette dem. Alle disse disharmoniske elementer er i virksomhet. Noen søker å skjule sin egen virkelige mening, mens andre er ivrige etter å åpenbare alt det onde de vet eller har mistanke om hos en annen. VM2 19.1

Jeg så at selve den falske besvergelsesånd som vender sannhet til løgn, godt til ondt, uskyld til forbrytelse, nå er i virksomhet. Satan fryder seg over den tilstand Guds bekjennende folk er i. Mens mange forsømmer sin egen sjel, speider de ivrig etter en anledning til å kritisere og fordømme andre. Alle har en mangelfull karakter, så det er ikke vanskelig å finne noe som sjalusien kan utlegge til deres skade. “Nå,” sier disse selvbestaltede dommere, “nå har vi beviser. Nå skal vi komme med en anklage mot dem som de ikke kan gjøre seg fri for.” Så venter de på en passende anledning og kommer da med en haug av sladder og stiller fram sine lekkerbiskener. VM2 19.2

I forsøkene på å gjennomføre sitt forsett står disse menn som av naturen har en sterk fantasi, i fare for å bedra seg selv og andre. De samler på uoverveide uttalelser som andre er kommet med, og tenker ikke over at ordene kanskje var Overilte og derfor ikke gir til kjenne akkurat det den talende mente. Men disse uovertenkte bemerkningene, som ofte bare er bagateller og ikke fortjener noen oppmerksomhet, blir sett på under Satans forstørrelsesglass, betraktet og gjentatt så lenge at disse muldvarpeskuddene blir til fjell. De som nærer en slik ond mistanke og som allerede er skilt fra Gud, blir et lett bytte for fristelse. De vet neppe selv hvor sterke deres følelser er eller hvilken virkning deres ord har. På samme tid som de fordømmer feil hos andre, ligger de selv under for langt større feil. . . . VM2 19.3

Er det ingen vennlighetens lov å holde seg til? Har Gud gitt de kristne myndighet til å kritisere og fordømme hverandre? Er det hederlig eller endog bare ærlig, at noen under vennskaps maske får en annens leper til å meddele hemmeligheter som er blitt betrodd vedkommende, og deretter gjør bruk av den kunnskap han har skaffet seg til skade for ham? Er det kristenkjærlighet å samle på hvert rykte som er i omløp, å blotte alt som kan mistenkeliggjøre en annens karakter, og deretter å fryde seg over å kunne bruke dette til skade for den pågjeldende? Satan gleder seg når han kan bakvaske eller såre en Kristi etterfølger. Han er “brødrenes anklager”. Skal kristne hjelpe ham i hans arbeid? VM2 20.1

Guds altseende øyne legger merke til alle mangler og den lidenskap som hersker hos alle mennesker. Likevel bærer han over med våre feiltrinn og har medlidenhet med vår svakhet. Han byr sitt folk å ha den samme mildhetens og overbærenhetens ånd. Sanne kristne vil ikke fryde seg over å kunne blotte andres feil og mangler. De vil vende seg bort fra det som er skammelig og stygt, og de vil feste sine tanker ved det som er tiltrekkende og elskelig. All dømmesyke og ethvert klandrende eller dømmende ord vil såre en kristen. VM2 20.2

Blant dem som bekjenner seg til sannheten, har det alltid vært menn og kvinner som ikke har dannet sitt liv etter dens helliggjørende innflytelse, slike som er utro, men likevel bedrar seg selv og oppegger seg selv til synd. Vantroen viser seg i deres liv, deres oppførsel og karakter, og dette fryktelige onde virker som et kreftsår. VM2 20.3