Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 25—Menigheten er verdens lys

Herren kalte sitt folk Israel og skilte dem ut fra verden forat han måtte kunne betro dem et hellig tillitsverv. Han satte dem til å ta vare på hans lov, og det var hans hensikt gjennom dem å holde kunnskapen om ham ved like blant menneskene. Gjennom dem skulle himmelens lys skinne på jordens mørke steder, og en røst skulle lyde med formaning til alle folkeslag om å omvende seg fra deres avguderi for a tjene den levende og sanne Gud. Hadde hebreerne vært tro mot sin oppgave, ville de ha vart en makt i verden. Gud ville ha vært deres vern, og han ville ha opphøyet dem over alle andre folkeslag. Hans lys og sannhet ville ha vært åpenbart gjennom dem, og de ville under hans kloke og hellige herredømme ha stått som et forbilde på hans regjerings overlegenhet over enhver form for avgudsdyrkelse. VM2 128.1

Men de holdt ikke sin pakt med Gud. De fulgte andre folkeslags avgudiske skikker, og istedenfor å gjøre Skaperens navn til pris på jorden, ble det som følge av deres handlemåte gjort til gjenstand for forakt blant hedningene. Men Guds hensikt måtte fullbyrdes. Kunnskapen om hans vilje måtte utbres på jorden. Gud lot undertrykkerens hånd ramme hans folk og spredte dem som fanger blant folke-slagene. I trengselen vendte mange av dem om fra sin overtredelse og søkte Herren. Mens de var spredt rundt omkring i de hedenske landene, utbredte de kunnskapen om den sanne Gud. Prinsippene i den guddommelige lov kom i strid med de seder og skikker som hersket blant folkeslagene. Avgudsdyrkere prøvde på å utrydde den sanne tro. I sitt forsyn førte Herren sine tjenere Daniel, Nehemias og Esras ansikt til ansikt med konger og herskere forat disse avgudsdyrkere skulle få en anledning til å ta imot lyset. Den oppgave som Gud ville at hans folk skulle utføre under gunstige forhold og innenfor deres egne grenser, men som var blitt forsømt på grunn av deres utroskap, kom de på denne måten til å utføre i fangenskap og under store prøvelser og vanskeligheter. VM2 128.2

1885 — “Testimonies”, V, side 454-467. VM2 128.3

Gud har kalt sin menighet i dag, på samme måte som han kalte Israel fordum, til å stå som lys på jorden. Med sannhetens mektige sverd — det første, det annet og det tredje englebudskap — har han skilt sitt folk fra kirkesamfunnene og fra verden for å føre dem inn i sin egen hellige nærhet. Han har satt dem til å ta vare på sin lov og betrodd dem de store profetiske sannheter for denne tid. Slik som tilfelle var med de hellige ord som ble betrodd det gamle Israel, slik er også disse et hellig tillitsverv som skal bringes ut til verden. De tre englene i Åpenbaringens 14. kapitel er en fremstilling av det folk som tar imot lyset i Guds budskaper og går ut som hans redskaper for å forkynne advarselen over hele den vide jord. Kristus sier til sine etterfølgere: “I er verdens lys.” Matt. 5, 14. Til hver eneste sjel som tar imot Jesus, taler Golgatas kors og sier: “Se hva sjelen er verd! ” “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! ” Mark. 16, 15. Vi må ikke tillate at noe hindrer dette verk. Det er den aller viktigste oppgaven i denne tid. Den er vidtrekkende som evigheten. Den kjærligheten til menneskenes sjeler som Jesus la for dagen ved det offer han brakte for deres gjenløsning, vil anspore alle hans etterfølgere. VM2 129.1