Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Legens anstrengende arbeid

Nesten hver dag blir legen stilt ansikt til ansikt med døden. Han ferdes så å si på gravens rand. Hans nære omgang med lidelse og død får ham i mange tilfelle til å være uforsiktig og likegyldig overfor menneskers ulykke og til hensynsløshet når det gjelder behandlingen av syke. Slike leger synes ikke å eie ømhet eller medfølelse. De er harde og hensynsløse, og de syke gruer seg når de kommer. Hvor rike på kunnskap og hvor dyktige slike menn enn måtte være, så er de til liten hjelp for dem som lider. Men dersom den kjærlighet og medfølelse som Jesus viste overfor de syke, er knyttet sammen med legens dyktighet, vil selv hans nærvær være til velsignelse. Han betrakter da ikke sin pasient bare som en slags menneskelig mekanisme, men som en sjel som enten skal bli frelst eller gå fortapt. VM2 120.3

Legens plikter er vanskelige. Det er bare få som forstår den åndelige og fysiske anstrengelse han er utsatt for. Enhver kraft og evne, forent med den sterkeste angst, må settes inn i kampen mot sykdom og død. Ofte vet han at en eneste feilaktig bevegelse med hånden, til og med bare en hårsbredd i den uriktige retningen, kan sende en sjel uforberedt inn i evigheten. Hvor meget trenger ikke den trofaste lege sympati og bønner fra Guds folk! I denne retning har han krav som ikke er mindre enn de krav den mest gudhengivne predikanten eller misjonsarbeideren har. Ofte går han glipp av den nødvendige hvile og søvn, eller også av religiøse privilegier på sabbaten, og derfor trenger han en dobbelt porsjon nåde, hver dag en ny forsyning, eller også kommer han til å miste forbindelsen med Gud og stå i fare for å synke dypere ned i åndelig mørke enn menn i andre stillinger. Og likevel må han ofte tåle en ufortjent irettesettelse og bli stående alene, utsatt for Satans voldsomme fristelser, mens han føler seg misforstått, forrådt av sine venner. VM2 120.4