Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 23—Legens ansvar

“Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. ” Sal. 111, 10. Embetsmenn trenger til guddommelig visdom hvilket kall de enn innehar. Men legen trenger i en særlig grad denne visdom når han skal behandle alle slags karakterer og sykdommer. Han fyller en stilling som til og med er mer ansvarsfull enn predikantens. Han er kalt til å være en Kristi medarbeider, og han behøver faste, religiøse prinsipper og en fast forbindelse med visdommens Gud. Dersom han henter råd hos Gud, vil den store lege samarbeide med ham i hans bestrebelser, og han vil opptre med den største varsomhet, slik at han ikke ved en feilaktig fremgangsmåte skal skade noen av Guds skapninger. Han vil stå fast som en klippe for prinsipper, men likevel vil han være vennlig og høflig mot alle. Han må føle ansvaret i sin stilling, og hans praksis vil vise at han blir ledet av rene, uegennyttige motiver og av et ønske om å være en pryd for Kristi lære i alle ting. En slik lege eier en himmelfødt verdighet og er et mektig redskap til å gjøre godt i verden. Selv om han kanskje ikke blir påskjønnet av dem som ikke har noen forbindelse med Gud, blir han æret av himmelen. I Guds øyne er han mer dyrebar enn gull, ja, enn gull fra Ofir. . . . VM2 118.1

Det er mange måter å praktisere legekunsten på, men det er bare en måte som himmelen kan godkjenne. Guds legemidler er naturens enkle midler som ikke vil legge en byrde på organismen eller svekke den på grunn av midlenes kraftige virkninger. Frisk luft og rent vann, renslighet, en riktig kost, et rent liv og en trygg tillit til Gud er de midler som tusener savner og derfor går døden i møte. Men disse midlene går av mote fordi folk ikke setter pris på det arbeid som er nødvendig for å kunne bruke dem riktig. Frisk luft, kroppsbevegelse, rent vann og rene, vakre omgivelser står til rådighet for alle uten for store omkostninger, mens derimot medikamenter er kostbare både når det gjelder penger og den virkning de har på organismen. VM2 118.2

Den oppgave en kristen lege har, er ikke fullført i og med at han har helbredet de legemlige lidelser. Hans arbeid bør omfatte sinnslidel VM2 118.3

1885 — “Testimonies”, V, side 439-448. ser og frelse for sjelen. Kanskje det ikke er hans plikt å fremholde noe teoretisk sannhetspunkt, dersom han da ikke blir oppfordret til det. Men han kan henvise sine pasienter til Kristus. Den undervisning den guddommelige Lærer kan gi, er alltid på sin plass. Legen bør få de misfornøyde til å tenke på de stadig nye beviser på Guds kjærlighet og omsorg, på hans omsorg og godhet slik de ytrer seg i hans skaperverk. Gjennom naturen kan da sinnet bli ledet oppad til naturens Gud og samle seg om himmelen, som han har beredt for dem som elsker ham. VM2 118.4

Legen bør kunne be. I mange tilfelle er det nødvendig å øke lidelsen for å kunne redde et liv. Og enten pasienten er en kristen eller ikke, føler han større trygghet når han vet at hans lege frykter Gud. Bønn vil gi de syke en varig tillit, og dersom deres sykdomstilfelle i ydmyk tillit blir lagt fram for den store Lege, vil det ofte kunne utrette mer for dem enn alle de medikamentene som kan brukes. VM2 119.1