Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Når Satan får herredømmet

Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bli stående. Når det kommer splid blant de kristne, kommer Satan inn for å herske. Hvor ofte har det ikke lykkes ham å ødelegge freden og harmonien i en menighet! Hvilke heftige stridigheter, hvilken bitterhet og hvilket hat er ikke kommet som en følge av en ganske liten sak! Hvilke for-håpninger er ikke blitt ødelagt, og hvor mange familier er ikke blitt splittet på grunn av uoverensstemmelse og strid! VM2 69.3

Paulus påla sine brødre å være på vakt så de ikke ved sine forsøk på å rette på andres feil selv skulle gjøre like store synder. Han gjør dem oppmerksom på at hat, konkurranse, vrede, trette, splid, kjetteri og avind like sikkert hører til kjødets gjerninger som løsaktighet, utukt, drukkenskap og mord og at de like sikkert kommer til å lukke himmelens port for de skyldige. VM2 69.4

Kristus sier: “Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var kastet i havet.” Mark. 9, 42. Hver den som ved overlagt bedrag eller ved et feilaktig eksempel leder en Kristi disippel vill, er skyldig i en stor synd. Hver den som utsetter en slik for sladder eller latterliggjørelse, håner Jesus. Vår Frelser legger merke til enhver urett som blir begått mot hans etterfølgere. VM2 69.5

Hvilken straff fikk de som fordum ringeaktet det Gud hadde utvalt som hellig? Belsasar og hans tusen stormenn vanhelliget Jehovas gullkar og priste Babylons avguder. Men den Gud som de trosset, var vitne til den vanhellige handling. Midt under den profane lystighet så de en blodløs hånd som risset mystiske tegn på veggene i palasset. Skrekk-slagne hørte kongen og hoffmennene den høyestes tjener uttale dommen over dem. VM2 70.1

De som finner glede i å bakvaske Kristi tjenere og uttaler usannheter om dem, bør huske på at Gud er vitne til deres handlinger. Det er ikke livløse kar som blir besmittet ved bakvaskerens berøring, men det er karakteren hos de mennesker som Kristus har kjøpt med sitt blod. Den hånden som risset tegnene på veggen i Belsasars palass, fører nøyaktig regnskap med enhver urett eller forfølgelse som blir begått mot Guds folk. VM2 70.2

Den hellige skrift gir mange slående eksempler på Herrens nidkjære omsorg for de svakeste av hans barn. Da Israels barn gikk omkring i ørkenen, ble de som kom bak selve hovedgruppen, trette og svake. De ble overfalt og drept av de feige og grusomme amalekittene. Senere førte Israel krig mot amalekittene og overvant dem. “Og Herren sa til Moses: Skriv dette opp i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden. ” 2 Mos. 17, 14. Dette påbudet ble gjentatt av Moses straks før hans død, forat hans etterfølgere ikke skulle glemme det: “Kom i hu hva Amalek gjorde mot deg på veien, da I dro ut av Egypt, hvorledes han kom mot deg på veien mens du var trett og mødig, og slo din baktropp, alle de utmattede som var blitt liggende etter; han fryktet ikke Gud. ... Da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det!” 5 Mos. 25, 17-19. Når Herren straffet et hedensk folk for deres grusomhet på en slik måte, hvordan må han da ikke betrakte dem som bekjenner seg til å være hans folk og likevel fører krig mot sine egne brødre som er trette og utslitte arbeidere i hans sak? Satan har stor makt over dem som lar seg beherske av ham. Det var yppersteprestene og de eldste — folkets religiøse lærere — som drev morderskaren fra domshuset til Golgata. Blant dem som i dag bekjenner seg til å følge Kristus, finnes det hjerter som er besjelt av den samme ånd som krevde at vår Frelser skulle korsfestes. De som gjør det som er ondt, bør huske at det er et vitne til alle deres handlinger, en hellig Gud som hater synd. Han skal føre alle deres gjerninger for dommen sammen med alt det som har vært skjult. VM2 70.3

“Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse! For Kristus levde heller ikke seg selv til behag.” Rom. 15, 1-3. På samme måte som Kristus har hatt medynk med oss og hjulpet oss i vår svakhet og vår syndighet, bør også vi ha medynk med andre og hjelpe dem. Mange er overveldet av tvil, trykket av skrøpeligheter og er svake i troen og er ikke i stand til å gripe det usynlige. Men en venn som de kan se og som kommer til dem i Kristi sted, kan bli som et bindeledd som knytter deres vaklende tro til Gud. Hvilken velsignet gjerning! La ikke stolthet eller egenkjærlighet hindre oss i å gjøre det gode vi kan utrette dersom vi med et kjærlig og ømt sinn vil arbeide i Kristi navn. VM2 71.1