Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Hjelp de falne til rette

“Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet! Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!” Gal. 6, 1. 2. Her har vi igjen en tydelig tilkjennegivelse av vår plikt. Hvordan kan de som bekjenner seg til å følge Kristus, være så likegyldige med disse inspirerte påminnelser? VM2 71.2

For ikke lenge siden fikk jeg et brev som skildret et tilfelle der en bror hadde vist uforsiktighet. Skjønt dette hadde hendt for mange år siden og gjaldt en forholdsvis ubetydelig sak, som neppe fortjente at noen tenkte på den to ganger, uttalte brevets forfatterinne at det for all tid hadde tilintetgjort hennes tillit til vedkommende bror. Dersom denne søsters liv ved en undersøkelse skulle vise seg ikke å inneholde noen større feil, ville det i sannhet ha vært et under, for menneskenaturen er meget svak. Jeg har hatt og har fremdeles forbindelse med brødre og søstre som har gjort seg skyldige i alvorlige synder og som heller ikke nå ser sine synder slik som Gud ser dem. Men Herren bærer over med disse personer, og hvorfor skulle ikke også jeg gjøre det? Han vil ennå la sin Ånd virke slik på deres hjerter at synden vil vise seg for dem slik som den viste seg for Paulus: overmåte syndig. Vi vet bare lite om våre egne hjerter og har bare en liten forståelse av vår egen trang til Guds barmhjertighet. Dette er grunnen til at vi har så lite av den milde medlidenhet som Jesus viser mot oss og som vi burde åpenbare overfor hverandre. Vi bør huske på at våre brødre er svake, feilende mennesker akkurat som vi selv. Sett nå at en bror på grunn av uaktsomhet er blitt overveldet av en fristelse og i strid med sin vanlige ferd har begått en eller annen feil — hvordan skal vi så opptre overfor ham? Av den bibelske beretningen lærer vi at menn som Gud hadde brukt til å utføre et stort og godt arbeid, begikk alvorlige synder. Herren lot ikke disse bli ustraffet, heller ikke støtte han sine tjenere bort. Når de omvendte seg, tilga han dem i nåde, åpenbarte sitt ansikt for dem og virket gjennom dem. VM2 71.3

Arme, svake, dødelige mennesker bør tenke over hvor stor deres egen trang er til medlidenhet og overbærenhet fra Guds og fra deres brødres side. De bør være forsiktige hvordan de bedømmer og fordømmer andre. Vi bør gi akt på apostelens undervisning: “Hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!” Gal. 6, 1. Vi kan falle i fristelse, og vi trenger all den overbærenhet som vi oppfordres til å vise mot dem som farer vill. “Med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.” Matt. 7, 1. 2. VM2 72.1

Apostelen føyer til en advarsel som gjelder de selvrådige og selvtillitsfulle: “Dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv. ... for hver skal bære sin egen byrde.” Gal. 6, 3.5. Den som mener at han selv er sine brødre overlegen i dømmekraft og erfaring og ringeakter deres råd og advarsler, viser at han er blitt farlig forblindet. Hjertet er bedragersk. Han bør prøve sin karakter og sitt liv med det bibelske mål. Guds Ord kaster et ufeilbart lys på menneskelivets sti. Tross de mange innflytelser som melder seg for å lede sinnet vekk og forstyrre det, vil de som oppriktig søker Gud om visdom, bli ført inn på den riktige vei. Enhver må til sist stå eller falle for seg selv, ikke etter den mening de som støtter ham eller motarbeider ham, har, ikke etter noe menneskes vurdering, men i samklang med vedkommendes sanne karakter, slik den er i Guds øyne. Menigheten kan advare, råde og formane, men den kan ikke tvinge noen til å gjøre det som er rett. Den som fortsetter med å sette seg ut over Guds Ord, må bære sin egen byrde — svare for seg selv overfor Gud og lide følgene av sine egne gjerninger. VM2 72.2

I sitt Ord har Herren gitt oss en bestemt undervisning som ikke er til å ta feil av, forat vi, når vi lyder den, kan bevare enhet og harmoni I menigheten. Brødre og søstre, gir dere akt på disse inspirerte formaninger? Er dere bibelgranskere og Ordets gjørere? Streber dere etter å oppfylle Kristi bønn om at hans etterfølgere må være ett? “Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde, så at I enige, med en munn, kan prise Gud.” Rom. 15, 5. 6. “Bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder. ” 2 Kor. 13, 11. VM2 72.3

* * * * *

Guds bygning. “I er Guds akerland, Guds bygning.” 1 Kor. 3, 9. Dette bilde fremstiller den menneskelige karakter som skal påvirkes punkt for punkt. Hver dag arbeider Gud med sitt hus, med hammerslag etter hammerslag, for å fullkommengjøre bygningen slik at den kan bli et hellig tempel for ham. Mennesket skal samarbeide med Gud. Enhver arbeider må bli akkurat det Gud har til hensikt at han skal bli, og bygge sitt liv med rene, edle gjerninger, slik at hans karakter kan bli en symmetrisk bygning, et herlig tempel, æret av Gud og mennesker. Det må ikke være noen feil i bygningen, for den tilhører Herren. Hver stein må være anbrakt på en fullkommen måte slik at den kan tåle trykket som blir lagt på den. Dersom en stein er lagt på en feilaktig måte, vil det virke på hele bygningen. Til deg og til enhver annen arbeider lyder denne advarselen fra Gud: “Vær nøye med hvordan du bygger, slik at bygningen din kan tåle stormens og uværets prøve, fordi den er grunnfestet på den evige klippe. Legg steinen på sikker grunn slik at du kan være beredt på den dag når prøvelsene setter inn, og når alle skal vise seg nettopp slik som de er.” VM2 73.1

Denne advarsel stiller Gud fram for meg som noe særlig nødvendig for din fremferd. Han elsker deg med en kjærlighet som ingen kan måle. Han elsker dine trosbrødre, og han arbeider med dem i den samme hensikt som med deg. Overfor verden skal hans menighet på jorden holde det himmelske mål, liksom et tempel bygd av levende steiner som hver enkelt gjenspeiler lys. Den skal være verdens lys, den skal være som en stad som ligger på et berg og ikke kan skjules. Den er bygd av stein som er lagt tett sammen, stein passet til etter stein, slik at de tilsammen danner en fast og solid bygning. Ikke alle steiner har samme form eller skikkelse. Noen er store, noen små, men hver enkelt har sin egen plass som den skal fylle. Og verdien av hver stein blir bestemt av det lys den gjenspeiler. Dette er Guds plan. Det er hans ønske at alle skal fylle de plasser de har fått anvist i verket for denne tid. VM2 73.2

Vi er kommet midt opp i de siste dagers farer. Med klokskap må vi verne om hver åndelig og fysisk kraft, for alle er nødvendige for å gjøre menigheten til en bygning som skal være en fremstilling av den visdom som den store guddommelige arkitekt eier. De talentene Gud har gitt oss, er hans gaver, og de må brukes i det rette innbyrdes forhold slik at de danner et fullkomment hele. Gud gir talentene, Åndens evner. Menneskene danner karakteren. — 1904, “Testimonies”, VIII, side 173. 174. VM2 74.1