Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Rettssaker mellom brødre

Selv blant tilsynelatende samvittighetsfulle kristne er det mange som på grunn av stolthet og selvfølelse lar seg hindre fra å gå privat til dem de mener begår feil, slik at de der kan snakke sammen om saken i Kristi ånd og be sammen med hverandre. Strid, trette og rettssaker mellom brødre er en vanære for sannhetens sak. De som velger en slik fremgangsmåte, utsetter menigheten for å bli gjort til latter blant fiendene, og mørkets makter gleder seg. De sårer Kristus på ny og stiller ham fram til spott. Ved å ringeakte menighetens autoritet viser de ringeakt for Gud, som ga menigheten dens autoritet. VM2 68.3

Paulus skriver til galaterne: “Gid de endog må skjære seg selv i sønder, de som oppvigler eder! For I ble kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Men dersom I biter og eter hverandre, da se til at I ikke blir fortært av hverandre! Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.” Gal. 5, 12-16. VM2 68.4

Falske lærere hadde gitt galaterne lærdommer som var i strid med Kristi evangelium. Paulus søkte å avsløre disse villfarelser og å bøte på dem. Han hadde et sterkt ønske om at de falske lærere måtte skilles fra menigheten, men innflytelsen fra dem hadde påvirket så mange av de troende at det så ut til å være vanskelig å stille seg opp mot dem. Det var fare for at det kunne føre til strid og splittelse som kunne ødelegge menighetens åndelige interesser. Han søkte derfor å inntrykke på brødrene nødvendigheten av å søke å hjelpe hverandre i kjærlighet. VM2 69.1

Han uttalte at alle de krav i loven som påviser vår plikt mot våre medmennesker, får sin oppfyllelse i innbyrdes kjærlighet. Han advarte dem om at dersom de ga seg over til hat og trette, delte seg i partier og bet og fortærte hverandre akkurat som dyrene, ville det føre til ulykke for dem i nutiden og til ødeleggelse i fremtiden. Det var bare en måte disse forferdelige onder kunne avverges på, og det var, slik som apostelen påla dem, å vandre “etter Ånden”. Under stadig bønn måtte de søke veiledning fra den Hellige Ånd, en veiledning som ville føre dem til kjærlighet og enhet. VM2 69.2