Veiledning For Menigheten, 2. bd.

En tid til h jerteransakelse

Når det viser seg vanskeligheter i menigheten, bør hvert medlem ransake sitt eget hjerte for å undersøke om årsaken til vanskeligheten ikke ligger der inne. Åndelig hovmod, et ønske om å herske og befale, en ærgjerrig hang etter ære eller stilling, mangel på selvbeherskelse, ettergivenhet overfor lidenskap eller fordom samt ustabilitet eller mangel på dømmekraft — ved slike ting kan menigheten bli forstyrret og dens fred ofret. VM2 67.3

Vanskeligheter skyldes ofte sladrende mennesker som med sine hviskende vink og antydninger forgifter sinnet hos mennesker som ikke aner noe, og på den måten blir fortrolige venner skilt at. Slike urostiftere blir støttet i sin onde gjerning av de mange som står med åpne ører og onde hjerter og sier: “Rapporter, så skal vi rapportere. ” (Jer. 20, 10, eng. overs.) Denne synd bør ikke tåles blant Kristi etterfølgere. Ingen kristne foreldre bør tillate at sladder blir gjentatt i familiekretsen, eller at det blir sagt fram nedsettende bemerkninger om medlemmer i menigheten. VM2 67.4

Kristne bør betrakte det som en religiøs plikt å undertrykke misunnelsens og kappestridens ånd. De bør glede seg over brødrenes gode rykte eller fremgang, selv om det skulle se ut som at deres egen karakter eller egne gjerninger blir stilt i skyggen. Det var stoltheten og ærgjerrigheten i Satans hjerte som gjorde at han ble lukket ute fra himmelen. Disse onder har dype røtter i vår falne natur, og dersom de ikke blir tatt vekk, kommer de til å overskygge enhver god og edel egenskap og bringe fram misunnelsens og stridens giftige frukter. VM2 68.1

Vi burde strebe etter sann godhet istedenfor etter storhet. De som har Kristi sinnelag, har beskjedne meninger om seg selv. De vil arbeide for menighetens renhet og fremgang og være villige til å gi avkall på sine egne interesser og ønsker heller enn å være årsak til splid blant brødrene. Satan søker stadig å vekke mistillit, fiendskap og hat blant Guds folk. Ofte er vi fristet til å synes at det blir gjort inngrep i våre rettigheter, selv om det slett ikke er noen virkelig grunn til å ha slike følelser. De som har kjærlighet til sitt eget jeg mer enn de har kjærlighet til Kristus og hans sak, vil stille sine egne interesser først og ty til nesten hvilken som helst utvei for å beskytte seg og opprettholde disse interesser. Når de mener at de er blitt forurettet av brødrene, vil noen til og med gå rettens vei istendenfor å følge Frelserens anvisning. VM2 68.2