Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Guds ideal uforandret

Idealet for hellighet er det samme i dag som det var i apostlenes dager. Hverken Guds løfter eller hans krav har mistet noe av sin kraft Men hvordan er tilstanden blant Guds bekjennende folk sammenlignet med den gamle menighet? Hvor er den Guds Ånd og kraft som den gang ledsaget forkynnelsen av evangeliet? Akk, “hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret”. Klag. 4, 1. VM2 66.3

Herren plantet sin menighet som et vintre på en fruktbar mark. Med største omhu pleiet han den, forat den skulle bære rettferdighetens frukter. Han sier: “Hva var det mer å gjøre med min vingård?” Es. 5, 4. Men dette vintreet som Gud plantet, har bøyd seg til jorden og tvunnet sine slyngtråder omkring menneskelige støtter. Grenene fra det strekker seg vidt og bredt, men det bærer frukten av et ødelagt vintre. Vingårdens herre sier: “Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode?” VM2 66.4

Herren har gitt store velsignelser til sin menighet. Rettferdigheten krever at den bringer disse talentene tilbake med renter. Fordi de sannhetens skatter som ble overlatt i dens varetekt, er forøkt, er dens forpliktelser blitt større. Men istedenfor å gjøre bruk av disse gaver og gå fram til fullkommenhet er den kommet bort fra det den hadde oppnådd i sin tidligere erfaring. Gradvis og nesten umerkelig har forandringen i dens åndelige tilstand kommet inn. Da den begynte å søke verdens ros og vennskap, ble dens tro svekket, dens nidkjærhet slappet, og dens varme hengivenhet vek plassen for dødt formvesen. Hvert skritt i retning mot verden var et. skritt bort fra Gud. Etter hvert som stolthet og verdslig ærgjerrighet har fått innpass, er Kristi Ånd veket bort, og kappestrid, splid og trette er kommet inn og har forvirret og svekket menigheten. VM2 66.5

Paulus skriver til sine brødre i Korint: “I er jo ennå kjødelige. For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?” 1 Kor. 3, 3. Det er umulig å fatte de dype åndelige sannheter i Guds Ord når sinnet blir forstyrret av avind og strid. “Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig.” 1 Kor. 2, 14. Vi kan ikke fullt ut forstå eller verdsette guddommelig åpenbaring uten ved hjelp av den Hellige Ånd, ved hvem ordet ble gitt. VM2 67.1

De som er pekt ut til å ta vare på menighetens åndelige interesser, bør være nøye med å gi et riktig eksempel og ikke gi noen anledning til misunnelse, avind eller mistanke, men de må alltid vise den samme kjærlighetens, aktelsens og høflighetens ånd som de ønsker å utvikle hos sine brødre. De bør nøye gi akt på Guds Ords lærdommer. Prøv å dempe enhver tilbøyelighet til hat eller uvennlighet, og la enhver bitter rot bli fjernet. Når det oppstår uoverensstemmelser mellom brødre, bør man nøye følge Frelserens anvisning. En bør gjøre alt som gjøres kan for å få et forlik i stand. Men dersom partene hårdnakket fortsetter å være uenige, bør de bli utelukket fra menigheten til de blir enige. VM2 67.2