Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Gud holder regnskap med folkene

Om amorittene sa Herren: “Amorittene har ennå ikke fylt sin ondskaps mål.” 1 Mos. 15, 16. Enda dette folket var fremtredende ved sitt avguderi og sin fordervelse, hadde det ennå ikke fylt sin ondskaps beger, og Gud ville ikke gi befaling om at det fullstendig skulle øde1882 — “T estimonies”, V, side 207-216. legges. Folket skulle se den guddommelige kraft bli åpenbart på en merkbar måte, forat det skulle være uten unnskyldning. Den medlidende Skaper var villig til å bære over med det til fjerde slektledd. Dersom det da ikke var blitt en merkbar forandring til det bedre, skulle straffedommene komme over det. VM2 51.4

Med en ufeilbar nøyaktighet holder den Evige fremdeles regnskap med alle nasjoner. Så lenge han ved sin store nåde kaller på dem til omvendelse, vil deres regnskap ligge åpent. Men når tallene kommer opp i en viss sum, som Gud har bestemt, begynner hans vredes tjeneste. Regnskapet blir avsluttet. Den guddommelige tålmodighet holder opp. Barmhjertigheten taler ikke lenger til deres forsvar. VM2 52.1

Profeten, som skuet ned gjennom århundrene, fikk denne tiden fremstilt for seg i et syn. Nasjonene av i dag har vært mottagere av uhørte goder. De har tatt imot himmelens mest utsøkte velsignelser, men stadig voksende hovmod, begjær, avguderi, gudsforakt og lav utakknemlighet står skrevet imot dem. De holder hastig på å avslutte sitt regnskap hos Gud. VM2 52.2

Men det som får meg til å skjelve, er den kjensgjerning at de som har hatt det største lys og de største privilegier, er blitt smittet av den ugudeligheten som råder. Under påvirkning av urettferdige omgivelser er mange endog av dem som bekjenner seg til sannheten, blitt kalde og blir revet med av ondskapens sterke strøm. Den forakt for sann gudsfrykt og hellighet som er så vidt utbredt, får dem som ikke har inngått en inderlig forbindelse med Gud, til å miste sin ærbødighet for Guds lov. Dersom de fulgte lyset og av hjertet var lydige mot sannheten, ville denne hellige lov føles enda mer dyrebar når den på den måten blir foraktet og tilsidesatt. Etter hvert som ringeakt for Guds lov blir mer åpenbar, blir skillelinjen mellom dens tilhengere og verden mer tydelig. Kjærligheten til de guddommelige forskrifter blir styrket hos en klasse mennesker i samme forhold som ringeakt for disse forskriftene øker hos en annen klasse. VM2 52.3

Krisen nærmer seg hastig. Tallene som vokser så hurtig, viser at tiden for Guds hjemsøkelse er nær. Selv om han svært nødig vil straffe, så vil han likevel straffe, og det snart. De som vandrer i lyset, kommer til å se tegn på den fare som nærmer seg. Men de må ikke sitte rolig og ubekymret og vente på ødeleggelsen, og trøste seg med at Gud vil beskytte sitt folk i denne hjemsøkelsens tid. Langt fra! De bør innse at det er deres plikt å arbeide flittig for å frelse andre, mens de med en sterk tro søker Gud om hjelp. “En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.” Jak. 5, 16. VM2 52.4

Gudfryktighetens surdeig har ikke helt mistet sin kraft. På den tid da faren og undertrykkelsen er størst for menigheten, vil den lille skaren som står i lyset, sukke og jamre over de vederstyggeligheter som finner sted i landet. Men i enda større grad vil deres bønner gjelde menigheten fordi medlemmene følger verdens skikk. VM2 53.1

De alvorlige bønner disse få trofaste sjeler sender opp til Gud, er ikke forgjeves. Når Herren kommer som en hevner, kommer han også som beskytter for alle dem som har bevart troen i dens renhet og holdt seg selv ubesmittet av verden. Det er på denne tid Gud har lovt å skaffe sine egne utvalte rett, dem som roper til ham dag og natt mens han er langmodig imot dem. VM2 53.2

Befalingen lyder: “Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.” Esek. 9, 4. Disse som sukket og gråt, hadde fremholdt livets ord. De hadde irettesatt, rådet og formant. Noen som hadde vanæret Gud, omvendte seg og ydmyket sine hjerter for ham. Men Herrens herlighet var veket bort fra Israel, og skjønt mange fremdeles fulgte religionens former, var hans kraft og nærvær ikke til stede. VM2 53.3

På den tid da hans vrede går ut med straffedommer, skiller disse hengivne Kristi etterfølgere seg ut fra verden ved sin sjeleangst som kommer til uttrykk i gråt og klage, irettesettelser og advarsler. Mens andre søker å dekke over det rådende onde og å unnskylde den store ugudeligheten som tar overhånd overalt, vil de som er nidkjære for Guds ære og har kjærlighet til sjeler, ikke være stille for å vinne yndest hos noen. De plages i sine rettferdige sjeler dag for dag ved de urettferdiges vanhellige liv og gjerning. De står maktesløse når det gjelder å stanse syndens rivende strøm, og derfor blir de fylt med smerte og uro. De sørger for Guds åsyn når de ser religionen bli ringeaktet i hjem-mene hos slike som har hatt stort lys. De gråter og plager sine sjeler fordi stolthet, begjær, egennytte og bedrag av nesten enhver sort finnes i menigheten. Guds Ånd, som ansporer til irettesettelse, blir trådt under føtter mens Satans tjenere triumferer. Gud blir vanæret og sannheten blir gjort til intet. VM2 53.4

De som ikke føler seg bedrøvet over sitt eget åndelige forfall og heller ikke sørger over andres synder, får ikke Guds segl. Herren befaler sine sendebud, mennene med mordvåpen i sine hender: “Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal dere hugge ned for fote; men dere må ikke røre noen av dem som tegnet er på. Dere skal begynne fra min helligdom. Og de begynte med de gamle menn som sto foran huset.” Esek. 9, 5. 6. VM2 53.5

Her ser vi at menigheten — Herrens helligdom — var den som først skulle merke Guds vredes slag. De eldste, de som hadde fått stort lys og hadde stått som voktere av folkets åndelige interesser, hadde vært utro i sine tillitsverv. De hadde tatt det standpunkt at vi ikke behøver å vente mirakler og de tydelige åpenbarelser av Guds kraft som ble sett i fordums tid. Tidene har forandret seg. Disse ordene styrker deres vantro, og de sier: “Herren vil hverken gjøre godt eller ondt. Han er for barmhjertig til å hjemsøke sitt folk med straffedom.” Slik lyder ropet om fred og ingen fare fra menn som aldri mer vil oppløfte sin røst som en basun for å vise Guds folk deres overtredelser og Jakobs hus deres synder. Disse stumme hundene som ikke ville gjø, er nettopp de som føler den rettferdige hevnen fra en vred Gud. Menn, jomfruer og små barn omkommer til hope. VM2 54.1