Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Den store hjemmemisjonsmark

Hvilken elendighet det råder midt i våre såkalte kristne land! Tenk på de fattiges kår i våre storbyer! I disse byene er det skarer av menneskelige vesener som ikke engang blir vist så stor omsorg og hensynsfullhet som dyrene. Det finnes tusener av ulykkelige barn, fillete og halvsultne, mens last og utarting står skrevet i deres ansiktstrekk. Familier blir stuet sammen i elendige leiegårder, mange av dem i mørke kjellere som er gjennomtrengt av fuktighet og urenslighet. Barn blir født på disse fryktelige stedene. I barndommen og ungdommen ser de ikke noe som virker tiltrekkende, ikke noe av det vakre i naturen som Gud har skapt til glede for sansene. Disse barna får lov å vokse opp med karakteren preget og dannet etter de dårlige forhold og av den elendighet og det syndige eksempel som de er omgitt av. Guds navn hører de bare i spottende tale. Urene ord, dunster av brennevin og tobakk og moralsk utarting av enhver slags møter øyet og ødelegger sansene. Og fra disse tilholdssteder for allslags elendighet lyder det ynkelige rop om mat og klær fra mange som ikke kjenner det minste til bønn. VM2 408.4

For menighetene våre er det et arbeid som må utføres, et arbeid som mange bare har liten idé om, et arbeid som ennå nesten er uberørt. “Jeg var hungrig,” sa Jesus, “og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg.” Matt. 25, 35. 36. Noen mener at når de gir penger til dette arbeid, så er det alt som er nødvendig fra deres side. Men dette er en stor feil. Pengegaver kan ikke erstatte personlig tjeneste. Vi gjør det som er riktig når vi gir av våre midler, og mange flere burde gjøre dette. Men det kreves en personlig tjeneste av alle i forhold til deres krefter og anledninger. VM2 409.1

Arbeidet med å samle sammen de trengende, de lidende, de fattige er nettopp den oppgaven enhver menighet som tror sannheten for denne tid, for lenge siden burde ha vært opptatt med. Vi bør vise den samme medfølelse som samaritanen viste. Vi bør skaffe til veie det legemlige behov, gi de sultne mat, ta de utstøtte fattige inn i våre hjem og hver dag søke Gud om nåde og styrke som kan sette oss i stand til å rekke ned i selve dypet av menneskelig elendighet og hjelpe dem som umulig kan hjelpe seg selv. Når vi utfører denne oppgaven, har vi en ypperlig anledning til å fremholde Kristus, den korsfestede. VM2 409.2

Ethvert menighetsmedlem bør føle det som sin særskilte plikt å arbeide for dem som bor i de nærmeste omgivelsene. Overvei hvordan du best kan hjelpe dem som ikke har noen som helst interesse for religiøse spørsmål. Når du besøker venner og naboer, så vis interesse for deres åndelige så vel som for deres timelige velferd. Fremhold Kristus som en Frelser som tilgir synd. Innby naboene til ditt hjem og les for dem fra den dyrebare bibel og fra bøker som forklarer dens sannheter. I forbindelse med enkle sanger og inderlige bønner vil dette røre deres hjerter. La menighetsmedlemmene lære seg til å gjøre dette arbeid. Dette er av like stor betydning som å frelse formørkede sjeler i fremmede land. Når noen føler en byrde for sjeler langt borte, bør også de mange her hjemme få lov å føle byrden for dyrebare sjeler i deres nærhet og arbeide likså flittig for å frelse dem. VM2 409.3

De timene som ofte blir brukt til fornøyelse som hverken styrker legeme eller sjel, burde en bruke til å besøke de fattige, de syke og de lidende eller til å søke å hjelpe en eller annen som er i nød. VM2 410.1