Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 72—Vår plikt mot verden

“Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne.” Han “sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulle bli frelst ved ham.” Joh. 3, 16. 17. Guds kjærlighet omfatter hele menneskeslekten. Da Kristus ga disiplene misjonsbefalingen, sa han: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! ” Mark. 16, 15. VM2 407.1

Kristus hadde til hensikt at det skulle utføres et større arbeid for menneskene enn det vi har sett inntil nå. Det var ikke hans hensikt at så store mengder skulle velge å stå under Satans banner og stille seg som opprørere mot Guds herredømme. Verdens Gjenløser hadde ikke til hensikt at hans kjøpte arv skulle leve og dø i sine synder. Hvorfor er det da så få som blir påvirket og frelst? Det kommer av at så mange av dem som bekjenner seg til å være kristne, arbeider etter den samme plan som den store opprører. Tusener av mennesker som ikke kjenner Gud, kunne i dag ha gledet seg i hans kjærlighet dersom de som bekjenner seg til å tjene ham, ville arbeide slik som Kristus arbeidet. VM2 407.2

Frelsens velsignelser, timelige så vel som åndelige, er for alle mennesker. Det er mange som klager over Gud fordi verden er så full av savn og lidelse. Men det var aldri Guds mening at elendighet skulle eksistere. Det var aldri hans mening at det ene mennesket skulle ha en overflod av livets luksus mens andres barn roper etter brød. Herren er en godgjørenhetens Gud. Han har lagt alt til rette for alles behov, og gjennom hans representanter som han har betrodd sitt gods til, skal etter hans bestemmelse behovet hos alle skapninger tilfredsstilles. VM2 407.3

Vi som tror Herrens Ord, bør lese den undervisning vi finner i 3. og 5. Mosebok. Der får vi se hvilken undervisning familiene i Israel fikk. På samme tid som Guds utvalte folk skulle stå skilt og være VM2 407.4

1900 — “Testimonies”, VI, side 273-280. hellig, skilt fra de folkeslag som ikke kjente ham, skulle de behandle den fremmede med vennlighet. De skulle ikke se ned på ham fordi han ikke tilhørte Israel. Israelittene skulle elske den fremmede fordi Kristus døde for å frelse ham likså sikkert som han døde for å frelse Israel. Når de ved sine takkehøytider omtalte Guds velgjerninger, skulle de også by den fremmede velkommen. I høsttiden skulle de la en del av grøden bli liggende igjen til den fremmede og den fattige. På den måten skulle de fremmede også få del i Guds åndelige velsignelser. Herren Israels Gud bød at de skulle ta imot dem dersom de valte å være sammen med dem som kjente og anerkjente ham. På denne måten skulle de få kjennskap til Jehovas råd og herliggjøre ham ved sin lydighet. VM2 407.5

På samme måte ønsker Gud i dag at hans barn både i åndelig og timelig henseende skal bringe velsignelsene ut til verden. Til enhver Kristi disippel i enhver tidsalder uttalte vår Frelser disse dyrebare ordene: “Av hans liv skal det . . . rinne strømmer av levende vann. ” Joh. 7, 38. VM2 408.1

Men istedenfor å dele Guds gaver med andre, er det mange som bekjenner seg til å være kristne som er hyllet inn i sine egne trange interesser. I egenkjærlighet holder de Guds velsignelser tilbake fra sine medmennesker. VM2 408.2

På samme tid som Gud i sitt forsyn har fylt jorden med sine nådegaver og dens forrådshus med livets bekvemmeligheter, råder det savn og elendighet på alle hold. Et gavmildt Forsyn har lagt en overflod i menneskelige redskapers hender slik at de kan gi alle det de trenger. Men Guds husholdere er utro. De pengene som blir brukt innenfor den kristne verden til overdådig stas, ville være nok til å hjelpe alle sultende i deres behov og til å kle de nakne. Mange som har tatt imot Kristi navn, bruker pengene hans til egenkjærlig fornøyelse, til å tilfredsstille sin lyst, til sterke drikker og fine slikkerier, til overdådige hus og møbler og klær, mens de neppe gir lidende mennesker et medlidende blikk eller et medfølende ord. VM2 408.3