Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Hvordan vi kan arbeide for de trengende

Når dere prøver på å hjelpe de fattige, de foraktede og de forlatte, så stig ikke opp på verdighetens og overlegenhetens høye stylter mens dere arbeider for dem, for på den måten kan dere ikke utrette det minste. Bli grundig omvendt og lær av ham som er saktmodig og ydmyk av hjertet. Vi må alltid ha Herren for øye. Forat dere ikke skal glemme dette må dere som Kristi tjenere stadig si: “Jeg er dyrt kjøpt.” VM2 410.2

Gud stiller ikke bare krav om deres godgjørenhet, men om deres glade ansikt, deres håpefulle ord, deres håndtrykk. Når dere besøker dem som lider for Herrens skyld, kommer dere til å treffe noen som har mistet alt håp. Bring solskinnet tilbake til dem. Det er noen som trenger til livets brød. Les Guds Ord for dem. Andre lider av en sjelssykdom som ingen jordisk balsam kan påvirke, ingen lege helbrede. Be for slike og led dem til Jesus. VM2 410.3

Ved særskilte anledninger overgir noen seg til sentimentale følelser som fører til impulsive handlinger. De mener kanskje at de på denne måten utfører et stort arbeid for Kristus. Men det gjør de ikke. Denne nidkjærheten dør snart bort, og så blir Kristi tjeneste forsømt. Det er ikke en rykkvis tjeneste Gud ønsker. Det er ikke ved følelsesmessig, støtvis aktivitet vi kan gjøre noe godt for våre medmennesker. Periodiske bestrebelser for å gjøre godt har ofte gjort større skade enn gagn. VM2 410.4

Arbeidsmetoder til hjelp for de trengende bør man overveie omhyggelig under bønn. Vi må søke Gud om visdom, for han vet bedre enn kortsynte dødelige mennesker hvordan man skal sørge for de skapninger han har dannet. Det er noen som kritikkløst gir til alle som ber om hjelp. Dette er en feil. Når vi forsøker å hjelpe de trengende, bør vi være nøye med at vi gir dem den rette slags hjelp. Noen som blir hjulpet, fortsetter å gjøre seg selv særskilt trengende. De vil være avhengige så lenge det er noen å være avhengig av. Dersom vi i tide og utide gir slike mennesker tid og oppmerksomhet, oppmuntrer vi dem bare til dovenskap, uhjelpsomhet, overdådighet og uavholdenhet. Når vi gir til de fattige, bør vi spørre oss selv: “Oppmuntrer jeg til ødselhet? Hjelper jeg dem, eller gjør jeg dem skade?” Ingen som kan tjene til sitt eget utkomme, har noen som helst rett til å være av-hengig av andre. VM2 410.5

Ordtaket “verden skylder meg et levebrød” inneholder kjernen i falskhet, bedrag og tyveri. Verden skylder ingen et levebrød når vedkommende selv kan arbeide og skaffe seg et utkomme. Men dersom noen kommer til vår dør og ber om mat, bør vi ikke sende ham sulten bort. Hans fattigdom kan skyldes motgang. VM2 411.1

Vi bør hjelpe dem som har en stor familie å underholde og som må kjempe med svakhet og fattigdom. Mangen enke med sine farløse barn arbeider langt over sine krefter for å kunne beholde barna hos seg og skaffe dem mat og klær. Mange slike mødre er døde av overanstrengelse. Enhver enke trenger den trøst som håpefulle, oppmuntrende ord bringer, og det er mange som bør ha materiell støtte. VM2 411.2

Gudfryktige menn og kvinner, slike som eier dømmekraft og visdom, bør settes til å ha tilsyn med de fattige og trengende, og først med troens egne. De bør legge fram rapport for menigheten og gi råd med hensyn til hva som bør gjøres. VM2 411.3

Istedenfor å oppmuntre de fattige til å mene at de kan få mat og drikke gratis eller nesten gratis, bør vi få dem i den stilling der de kan hjelpe seg selv. Vi bør søke å skaffe dem arbeid, og om nødvendig lære dem å arbeide. Medlemmene i fattige familier kan bli opplært til å lage mat, sy og reparere sitt eget tøy og ta seg av hjemmet på den rette måten. La gutter og piker få grundig opplæring i et eller annet nyttig håndverk eller arbeid. Vi må lære de fattige opp til å bli selvhjulpne. Dette vil være virkelig hjelp, for det vil ikke bare gjøre dem selvhjulpne, men de vil også bli i stand til å hjelpe andre. VM2 411.4