Veiledning For Menigheten, 2. bd.
Å representere Kristus
Gode gjerninger koster oss et offer. Men det er nettopp dette offer som bringer disiplin. Disse forpliktelser stiller oss i konflikt med naturlige følelser og tilbøyeligheter, og når vi oppfyller dem, vinner vi seier på seier over de forkastelige trekkene i vår karakter. Striden blir ført videre, og på den måten vokser vi i nåden. Vi gjenspeiler Kristi lignelse og blir beredt til en plass i Guds rike. VM2 399.3
* * * * *
Både timelige og åndelige velsignelser vil følge dem som gir til de trengende det som de tar imot av Mesteren. Jesus gjorde et under for å mette de fem tusen, en trett, sulten skare. Han valte et behagelig sted der det var plass til folket, og han bød dem å sette seg. Så tok han de fem brødene og de to små fiskene. Uten tvil falt det mange be-merkninger om hvor umulig det var å mette fem tusen sultne menn foruten kvinner og barn, med dette knappe forråd. Men Jesus takket og la føden i disiplenes hender forat de skulle dele den ut. De serverte til folkemengden, og maten ble forøkt i deres hender. Etterat mengden var blitt mettet, satte disiplene seg og spiste sammen med Kristus det som himmelen hadde skaffet til veie. Dette er en dyrebar lærdom for enhver Kristi etterfølger. VM2 399.4
* * * * *
“En ren og usmittet gudsdyrkelse ... er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden. ” Jak. 1, 27. Våre menighetsmedlemmer trenger i høy grad til å kjenne praktisk gudsfrykt. De trenger til å øve selvfornektelse og selvoppofrelse. De trenger til å gi verden et synlig bevis på at de ligner Kristus. Derfor skal de ikke overlate det arbeid som Kristus krever av dem, til andre. Den byrden de selv skulle bære, må ikke legges på en eller annen komité eller institusjon. De bør bli delaktige i Kristi karakter ved å yte av sine midler og av sin tid, sin sympati og sitt personlige arbeid for å hjelpe de syke, trøste de sørgende, støtte de fattige, oppmuntre de motløse, opplyse sjeler i mørke, vise syndere hen til Kristus og inn-prente i menneskenes hjerter at Guds lov er bindende. VM2 400.1
Menneskene leggervmerke til dem som bekjenner seg til å tro på de særskilte sannheter for denne tid, og de veier dem. De vokter på dem for å se om deres liv og vandel er en fremstilling av Kristus. Når Guds folk i ydmykhet og med alvor er opptatt med å gjøre godt mot alle, vil det øve en innflytelse som vil gjøre seg gjeldende i enhver by og på ethvert sted hvor sannheten har trengt inn. Dersom alle som kjenner sannheten, vil ta fatt på denne oppgaven etter hvert som anledningene byr seg, slik at de dag for dag utfører små kjærlighetsgjerninger i nabolaget der de bor, vil dette åpenbare Kristus for deres naboer. Evangeliet vil åpenbare seg som en levende kraft og ikke som kløktig uttenkte eventyr eller som tomme spekulasjoner. Det vil åpenbare seg som en virkelighet, ikke som en frukt av fantasi eller be-geistring. Dette vil få større betydning enn prekener eller bekjennelser eller trosartikler. VM2 400.2
* * * * *
Satan spiller spillet om livet for hver eneste sjel. Han vet at praktisk sympati er prøven på renhet og uegennytte i hjertet, og han vil gjøre enhver mulig anstrengelse for å lukke våre hjerter for andres trang, slik at det til sist ikke rører oss å se lidelse omkring oss. Han vil føre inn meget for å hinder at kjærlighet og sympati kommer til ut trykk. Det var på denne måten han ødela Judas. Judas tenkte hele tiden på å gagne seg selv. I denne retning fremstiller han en stor klasse bekjennende kristne i dag. Derfor er det nødvendig at vi betrakter hans fremgangsmåte. Vi er like nær Kristus som han var. Men dersom vi ligner Judas slik at samfunnet med Kristus ikke gjør oss til ett med ham — dersom det ikke bringer fram oppriktig medlidenhet i våre hjerter med dem som Kristus ga sitt liv for — står vi på samme måte som Judas i fare for å være uten Kristus, et bytte for Satans fristelser. VM2 400.3
Vi trenger til å være på vakt mot den første avvikelse fra det som er rett. En overtredelse, en unnlatelse av å legge Kristi Ånd for dagen, åpner veien for en annen og så for en tredje, helt til sinnet blir behersket av fiendens prinsipper. Dersom vi nærer egoismens ånd, blir den en fortærende lidenskap som ikke kan underkues av noe annet enn av Kristi makt. VM2 401.1