Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 70—Menighetens behov

Mens verden behøver sympati, mens den trenger til Guds folks bønner, og mens den er i behov av å kunne se Kristus i hans etterfølgeres liv, er Guds folk i like stor trang til anledninger som vekker deres medfølelse, gir deres bønner kraft og utvikler hos dem en karakter i likhet med den som det guddommelige mønster åpenbarte. VM2 398.1

Det er for å skaffe fram slike anledninger Gud har satt de fattige, de ulykkelige, de syke og de lidende iblant oss. De er Kristi arv til hans menighet, og man må sørge for dem på samme måten som han ville ha gjort. På den måten fjerner Gud det som er verdiløst. Han lutrer gullet og gir oss den hjertets og karakterens dannelse som vi trenger til. VM2 398.2

Herren kunne bringe sitt verk ut uten vårt samarbeid. Han er ikke avhengig av oss for våre penger, vårt liv eller vårt arbeid. Men menigheten er meget dyrebar i hans øyne. Den er det skrinet som inneholder hans juveler, den fold som hegner om hans hjord, og han lengter etter å se den uten flekk eller rynke eller noe slikt. Han lengter etter den med en usigelig kjærlighet. Dette er grunnen til at han har gitt oss anledninger til å arbeide for ham. Og han tar imot vårt arbeid som tegn på vår kjærlighet og troskap. VM2 398.3

Ved a sette de fattige og de lidende iblant oss prøver Herren oss for å åpenbare for oss hva som bor i våre hjerter. Vi kan ikke uten fare vike av fra prinsipper. Vi kan ikke ringeakte retten. Vi kan ikke forsømme barmhjertighet. Når vi ser at det går galt med en bror, må vi ikke gå forbi ham på den andre siden av veien, men gjøre ivrige og øyeblikkelige anstrengelser for å oppfylle Guds ord ved å hjelpe ham. Vi kan ikke arbeide stikk imot Guds særskilte anvisninger uten at følgen av vårt arbeid faller tilbake på oss. Det bør være avgjort, rotfestet og grunnfestet i vår samvittighet at ikke noe i vår handlemåte som er til vanære for Gud, kan tjene til vårt beste. VM2 398.4

1900 — “Testimonies”, VI, side 261-268. VM2 398.5

Det bør risses inn i samvittigheten som med en jerngriffel på en klippe, at den som ringeakter barmhjertighet, medlidenhet og rettferdighet, den som forsømmer de fattige, som ikke bryr seg om mennesker som lider og er i nød, og som ikke er vennlige og høflige, opp-fører seg på en slik måte at Gud ikke kan samarbeide med ham i å utvikle karakteren. Dannelsen av sinn og hjerte foregår lettere når vi nærer en slik medfølelse med andre at vi gjør bruk av våre fordeler og privilegier for å lindre deres trang. Dersom vi samler og beholder altsammen selv, vil det føre til at sjelen blir fattig. Men alle Kristi egenskaper venter på å bli tatt imot av dem som vil utføre nettopp det arbeid Gud har bestemt til dem, mens de arbeider etter Kristi plan. VM2 399.1

Vår Gjenløser sender ut sine sendebud forat de skal være et vitnesbyrd til hans folk. Han sier: “Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og bolde nattverd med ham, og han med meg.” Åp. 3, 20. VM2 399.2