Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Svar på det makedoniske rop

Aldri har det vært større trang til alvorlig, selvoppofrende arbeid for Kristi sak enn nettopp nå da prøvetiden hurtig blir avsluttet og det siste budskap om nåde skal forkynnes for verden. Det griper min sjel når jeg hører det makedoniske rop lyde fra alle kanter, fra byer og steder I vårt eget land, fra den andre siden av Atlanterhavet og det store Stillehav og fra havets øyer: “Kom over og hjelp oss!” Ap. gj. 16, 9. Brødre og søstre, vil dere svare på dette ropet og si: “Vi vil gjøre vårt beste ved å sende dere misjonærer og penger. Vi vil fornekte oss selv med hensyn til utstyr i våre hjem, til pynt for legemet og når det gjelder å tilfredsstille våre lyster. De midler som er betrodd oss, vil vi gi til Guds sak, og vi vil hellige oss uten forbehold til hans verk. ” Sakens behov blir fremholdt for oss. De tomme forrådskamrene retter den mest gripende appell til oss om hjelp. En krone er av større verdi for virksomheten nå enn ti kroner vil være engang i fremtiden. VM2 265.1

Arbeid, brødre, arbeid mens dere har anledning, mens dagen varer! Arbeid, for “natten kommer da ingen kan arbeide”. Joh. 9, 4. Hvor snart denne natten kan komme, er det umulig å si. Nå har dere anledningen. Bruk den! Er det noen som ikke kan utføre personlig bestrebelse i misjonsarbeidet, så la dem leve sparsommelig og gi av sin fortjeneste. Slik kan de yte penger til å sende blader og bøker til dem som ikke har sannhetens lys. De kan hjelpe til med å betale utgiftene for elever som forbereder seg til misjonsarbeid. La hver krone dere kan unnvære, bli innsatt i himmelens bank. VM2 265.2

“Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være. ” Matt. 6, 19-21. VM2 265.3

Disse ordene ble uttalt av Jesus, som elsket dere så høyt at han ga sitt eget liv forat dere måtte kunne få et hjem hos ham i hans rike. Dere må ikke vanære deres Herre ved å unnlate å ta hensyn til hans uttrykkelige befaling. VM2 265.4

Gud oppfordrer dem som har landeiendommer og hus, til å selge og til å sette pengene inn der hvor de kan avhjelpe den store trang ute på misjonsmarken. Når de engang har erfart den virkelige tilfredsstillelsen dette bringer, vil de fortsatt holde kanalen åpen, og de midler Herren betror dem, vil stadig tilflyte forrådshuset, slik at sjeler kan bli omvendt. Disse sjelene vil så igjen for Kristi skyld øve den samme selvfornektelse, sparsomhet og nøysomhet, forat også de kan bringe Gud sine offergaver. Blir disse talentene brukt på en klok måte, kan andre sjeler også bli ledet til omvendelse, og på den måten kan verket gå fram som et bevis på at Guds gaver blir satt pris på. Den guddommelige Giver blir anerkjent, og æren faller tilbake på ham ved hans husholderes troskap. VM2 265.5

Når vi kommer fram med disse alvorlige opprop i Guds saks interesse og omtaler den økonomiske trang i våre misjonsvirksomheter, blir samvittighetsfulle sjeler som tror på sannheten, dypt grepet. På samme måten som den fattige enken som Kristus omtalte så anerkjennende, og som la sine to skjerver i tempelkisten, vil også de i sin fattigdom gi etter ytterste evne. Slike mennesker fornekter seg ofte de ting som synes å høre med til livets nødvendighet, mens menn og kvinner som eier hus og landeiendommer, klamrer seg til sin jordiske skatt og ikke har nok tro på budskapet og på Gud til å sette sine midler i hans verk. På disse sistnevnte er Kristi ord særlig passende: “Selg det I eier, og gi almisse!” Luk. 12, 33. VM2 266.1

Det er fattige menn og kvinner som skriver til meg og ber om råd med hensyn til om de skal selge sine hjem og gi utbyttet til saken. De sier at oppropene om midler rører deres hjerter, og de ønsker å gjøre noe for Mesteren som har gjort så meget for dem. Til slike ønsker jeg å si: “Det er kanskje ikke deres plikt å selge deres små hjem akkurat nå. Men gå selv til Gud. Herren vil sikkert høre deres alvorlige bønner om visdom til å forstå plikten.” Dersom det var mer bønn til Gud om himmelsk visdom, og dersom man ikke søkte så megen visdom fra mennesker, ville det være langt større lys fra himmelen, og Gud ville velsigne den ydmyke tilbeder. VM2 266.2

Men til dem som Gud har betrodd gods, og som har landeiendommer og hus, kan jeg si: “Begynn å selge og gi almisse. Utsett det ikke. Gud venter mer av dere enn dere har vært villige til å gjøre. Vi oppfordrer dere som har midler, til under alvorlig bønn å spørre: Hvor vidtrekkende er det guddommelige krav på meg og mitt gods? Det er et verk som skal utføres nå for å berede et folk til å bestå på Herrens dag. Midler må settes inn i verket for å frelse mennesker, og disse vil igjen virke for andre. Vær punktlige med å gi Gud det som tilhører ham. En grunn til at det er så stor mangel på Guds Ånd, er at så mange bedrar Gud. VM2 266.3

Det er en lærdom for oss i den erfaring de makedoniske menighetene hadde, slik som Paulus skildrer dem. Han sier at “de ga seg selv først til Herren”. Dernest var de ivrige etter å gi sine midler til Kristus. “Enda de var hardt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på oppriktig kjærlighet. For etter evne ga de, det vitner jeg, ja over evne, av egen drift; de ba oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige.” 2 Kor. 8, 2-4. VM2 266.4