Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 41—En uberettiget atskillelse

Noen har inntatt det standpunkt at de advarsler, råd og tilrettevisninger som Herren har gitt ved sin tjenerinne, ikke bør tillegges større vekt enn formaninger og advarsler fra andre kilder, dersom de da ikke i hvert enkelt tilfelle kommer gjennom et særskilt syn. I noen tilfelle er det blitt fremholdt at når jeg har gitt et vitnesbyrd til menigheten eller til enkelte personer, er det fordi jeg har tatt imot brev fra menighetsmedlemmer og på den måten er blitt påvirket til å skrive som jeg gjorde. Det har vært dem som har påstått at vitnesbyrd som sies å være gitt ved Guds Ånd, bare var uttrykk for min mening som har grunnet seg på opplysning samlet fra menneskelige kilder. Denne påstand er fullstendig uriktig. VM2 238.1

Men hvis et vitnesbyrd er skrevet som svar på et eller annet spørsmål, en uttalelse eller en henvendelse fra menigheter eller fra en enkelt person, og dette vitnesbyrd fremholder det lys Gud har gitt angående dem, vil den kjensgjerning at det er kommet fram på denne måten, ikke i noen grad forringe gyldigheten eller betydningen av det. Jeg siterer noen få paragrafer fra Vitnesbyrd nr. 31, som direkte kommer inn på denne sak: VM2 238.2

“Hvordan var det med apostelen Paulus? De opplysninger han hadde mottatt av Kloes husfolk angående tilstanden i menigheten i Korint, var årsaken til at han skrev sitt første brev til denne menighet. Han hadde tatt imot private prev som omtalte kjensgjerningene slik de forelå, og i sitt svar fremholder han alminnelige prinsipper som ville rette på de herskende onder dersom prinsippene var blitt fulgt. Med stor ømhet og visdom formaner han dem alle til å føre samme tale, forat det ikke skulle være uenighet mellom dem. VM2 238.3

Paulus var en inspirert apostel, og likevel åpenbarte Herren ikke alltid sitt folks tilstand for ham. De som hadde interesse for menighetens vel og så det onde som snek seg inn, la fram saken for ham, og ut fra det lyset han tidligere hadde fått, var han beredt til å bedømme den sanne karakter i denne utviklingen. Selv om Herren ikke hadde VM2 238.4

1889 — “Testimonies”, V, side 683-691. gitt ham en ny åpenbaring akkurat på det tidspunkt, så tok ikke de som virkelig søkte lyset og kastet hans budskap til side som et alminnelig brev. Nei, på ingen måte. Herren hadde vist ham de vanskeligheter og farer som ville oppstå i menighetene, forat han skulle kunne vite hvordan han skulle behandle dem når de kom til utvikling. VM2 238.5

Han var satt til vern for menigheten. Han skulle våke over sjeler som den som måtte avlegge regnskap hos Gud. Skulle han da ikke ta hensyn til opplysninger om deres anarki og uenighet? Jo, i sannhet. Og den irettesettelsen han sendte dem, var likså sikkert skrevet under inspirasjon av Guds Ånd som tilfellet var med ethvert annet brev han skrev. Men da disse irettesettelsene kom, var det noen som ikke ville ta imot tilrettevisning. De inntok det standpunkt at Gud ikke hadde talt til dem gjennom Paulus, at han bare hadde gitt sin mening til kjenne som et menneske, og de anså sitt eget skjønn for å være likså godt som apostelens. Dette er tilfelle med mange blant vårt folk som er kommet bort fra de gamle landemerker og som har fulgt sin egen forstand.” ^* VM2 239.1

Når vårt folk inntar dette standpunkt, kan Guds særskilte advarsler og råd gjennom Profetiens Ånd ikke ha noen innflytelse hos dem til å fremkalle en reform i liv og karakter. Herren gir ikke et syn for å avhjelpe enhver kritisk situasjon som måtte oppstå i den skiftende inn-stilling blant hans folk under utviklingen av hans verk. Men han har vist meg at hans måte å behandle sin menighet på i tidligere tider har vært at han har påvirket sine utvalte tjeneres sinn med inntrykk av hans saks og enkelte menneskers behov og farer og pålagt dem den byrde å gi råd og advarsel. VM2 239.2

På den måten har Gud i mange tilfelle gitt meg lys angående særskilte karaktermangler hos medlemmer i menigheten og angående farene for den enkelte og for saken, dersom disse manglene ikke blir fjernet. Under visse omstendigheter er dårlige tendenser tilbøyelige til å bli sterkt utviklet og befestet, og til å virke skadelig på Guds sak og ødeleggende på det enkelte menneske. Når spesielle farer truer Guds sak eller særskilte personer, hender det til tider at det kommer en meddelelse fra Herren enten i en drøm eller et syn om natten, og disse tilfelle blir fremstilt levende for mitt sinn. Jeg hører en stemme si til meg: “Stå opp og skriv. Disse sjelene er i fare. ” Jeg følger påvirkningen av Guds Ånd, og pennen min skildrer deres sanne tilstand. Når jeg er på reise og står fram for folket på forskjellige steder, bringer Herrens Ånd tydelig fram for meg de tilfelle jeg har sett og gjenoppliver den saken som tidligere ble vist meg. VM2 239.3

“Testimonies”, V, side 65, 66.(1882). VM2 239.4

I de siste 45 år^* har Herren åpenbart for meg hva hans sak trengte til, og vist meg personers forhold på alle erfaringers område og også vist hvor og hvordan de har unnlatt å fullkomme en kristelig karakter. Hundrevis av menneskers liv er blitt fremstilt for meg, og det som Gud godkjenner, og det han fordømmer, er blitt lagt klart fram for meg. Gud har åpenbart for meg at dersom en vis fremgangsmåte blir fulgt, eller dersom visse karaktertrekk blir opprettholdt, vil det føre visse følger med seg. På den måten har han undervist og opplært meg, forat jeg måtte kunne se de farer som truer sjelene, og belære og advare hans folk med linje på linje og bud på bud, så de ikke skulle være uvitende om Satans anslag, men kunne unnfly hans snarer. VM2 240.1

Den oppgaven Herren særlig har lagt på meg, er å tilskynde unge og gamle, lærde og ulærde til selv å ransake Skriftene, og gjøre det klart for alle at lesningen av Guds Ord vil utvikle ånden, øke enhver åndsevne og gjøre forstanden skikket til å arbeide med dype og vidtrekkende sannhetsproblemer. Videre å forvisse alle om at en klar kunnskap om Bibelen overgår all annen kunnskap, fordi den gjør menneskene til hva de skulle være etter Guds bestemmelse. “Dine ords åpenbaring opplyser, den gjør enfoldige forstandige.” Sal. 119, 130. VM2 240.2

Kan jeg med det lys som granskingen av Guds Ord har gitt meg, med den spesielle kunnskapen som er gitt angående enkelte medlemmer blant hans folk under alle slags forhold og alle slags erfaringer, være likså uvitende, likså uviss i mitt sinn og likså åndelig blind nå som jeg var ved begynnelsen av denne erfaring? Vil mine brødre si at søster White har vært så sløv som elev at hennes forståelse i denne retning ikke er bedre enn den var da hun først begynte i Kristi skole for å bli opplært og utdannet til en særskilt oppgave? Har jeg ikke en større forståelse av Guds folks plikter og farer enn de har som disse ting aldri er blitt fremstilt for? Jeg ønsker ikke å vanære min skaper ved å innrømme at alt dette lys, all denne tilkjennegivelse av hans veldige kraft i mitt arbeid og i min erfaring har vært verdiløs, at det ikke har utviklet min dømmekraft eller gjort meg bedre skikket til hans oppgave. VM2 240.3

Når jeg ser menn og kvinner følge akkurat den vei og oppelske nettopp de trekk som har stilt andre sjeler i fare og skadet Guds sak, og som Herren har irettesatt gang på gang, hvordan skulle jeg da kunne annet enn bli engstelig? Når jeg ser fryktsomme sjeler bli trykket av en følelse av sine ufullkommenheter, men likevel samvittighetsfullt forsøker å gjøre det som Gud har sagt er rett, og når jeg vet at Gud med et smil ser ned på dem og betrakter deres trofaste bestrebelser, skal jeg da ikke tale et oppmuntrende ord til disse stakkars, skjelvende hjerter? Skal jeg være taus fordi hvert enkelt personlig tilfelle ikke direkte er påpekt for meg i et syn? VM2 240.4

“Men når vekteren ser sverdet komme og ikke støter i basunen, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar bort noen av dem, da blir han tatt bort for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd. Og du menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. ” Esek. 33, 6-9. VM2 241.1

I en drøm jeg nylig hadde, ble jeg ført fram for en forsamling av mennesker. Noen av dem gjorde forsøk på å tilintetgjøre inntrykket av et overmåte høytidelig advarende vitnesbyrd som jeg hadde gitt dem. De sa: “Vi tror på søster Whites vitnesbyrd. Men når hun forteller oss noe som hun ikke direkte har sett i et syn angående det spesielle til-felle som det dreier seg om, har hennes ord ikke større betydning for oss enn hva enhver annen måtte si. ” Herrens Ånd kom over meg, og jeg reiste meg opp og irettesatte dem i Herrens navn. Jeg gjentok hovedinnholdet av det som er sitert ovenfor angående vekteren. Disse ord, sa jeg, kan passende brukes på dere og på meg. VM2 241.2

Hvis nå de som disse høytidelige advarslene blir sendt til, skulle si: “Det er bare søster Whites personlige mening. Jeg vil fortsatt følge min egen overbevisning,” og dersom de fortsetter å gjøre det som de ble formant til ikke å gjøre, viser det at de rinegakter Guds råd, og følgen blir nettopp hva Guds Ånd har vist meg at den ville bli — den vil skade Guds sak og ødelegge dem selv. Noen som gjerne vil styrke sin egen stilling, vil dra fram uttalelser fra Vitnesbyrdene som de tror bekrefter deres egne meninger, og de vil tillegge dem den sterkest mulige betydning. Men det som stiller deres fremgangsmåte i et tvilsomt lys, eller som ikke faller sammen med deres egne anskuelser, sier de er søster Whites mening. På den måten benekter de at vitnesbyrdet er av himmelsk opprinnelse og stiller det på like fot med sin egen bedømmelse. VM2 241.3

Hvis dere, mine brødre, som i mange år har hatt kjennskap til meg og mitt arbeid, inntar det standpunkt at mitt råd ikke har større verdi enn deres som ikke spesielt er blitt oppdratt til denne gjerningen, så be meg ikke om å samarbeide med dere. For når dere inntar et slikt standpunkt, vil dere uunngåelig motarbeide innflytelsen av min virksomhet. Dersom dere føler dere likså trygge når dere følger deres egne tilskyndelser som når dere følger det lys som blir gitt ved Guds utvalte tjener, så gjør dere det på egen risiko. Dere kommer til å bli dømt fordi dere forkastet det lyset som var sendt dere fra himmelen. VM2 241.4