Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Guds middel til å nå hjertene

Mens jeg var i ... , kom Herren til meg i nattens timer og talte dyrebare og oppmuntrende ord angående mitt arbeid og gjentok det samme budskapet som jeg hadde fått flere ganger tidligere. Med hensyn til dem som har vendt seg bort fra det lys som ble sendt til dem, sa han: “Når de ringeakter og forkaster det vitnesbyrd jeg har pålagt deg å bære fram, er det ikke deg de har ringeaktet, men meg.” VM2 242.1

Dersom de som er hovmodige og fulle av selvovervurdering, uhindret fortsetter sitt løp, hvordan vil da forholdene bli i menigheten? Hvordan skal man kunne rette på de feil som finnes hos disse viljesterke, ærgjerrige menneskene? Ved hvilke midler skal Gud kunne nå dem? Hvordan skal han kunne sette sin menighet i rette skikk? Det oppstår stadig meningsforskjell, og det er ofte frafall i menigheten. Når det oppstår strid og splid, hevder alle parter at de har rett og at de har en uskadd samvittighet. De vil ikke ta imot lærdom av dem som lenge har båret arbeidets byrde og som de har grunn til å tro har vært ledet av Herren. Lys er blitt sendt for å spre mørket omkring dem, men de har vært for stolte i hjertet til å ta imot det, og de velger mørket. De forakter Guds råd fordi det ikke faller sammen med deres synspunkter og planer og ikke godtar deres uriktige karaktertrekk. Virkningen av Guds Ånd, som ville ha fått dem i den rette stilling dersom de var villige til å ta imot den, har ikke foregått på den måte som de syntes om eller som har smigret deres selvrettferdighet. Lyset som Gud har gitt, er ikke lys for dem, og de vandrer i mørket. De påstår at man ikke kan sette mer lit til dømmekraften hos en som har hatt en så lang erfaring og som Herren har undervist og brukt til å utføre en særskilt gjerning, enn de kan til enhver annens dømmekraft. Er det Guds plan at de skal gå fram på en slik måte? Eller er det en virksomhet som blir utfoldet av ham som er fiende til all rettferdighet for å holde sjelene i mørke, for å binde dem i kraftige villfarelser som de ikke kan bryte fordi de har stilt seg utenfor området av de midler Gud har bestemt til å ta seg av hans menighet? VM2 242.2

Herren har gjennom alle tider gitt sin menighet rettledning, råd og tukt. På Kristi tid ble disse advarslene foraktet og forkastet av de selvrettferdige fariseerne som påsto at de ikke trengte til en slik irettesettelse og at de var blitt behandlet på en urettferdig måte. De ville ikke ta imot Herrens ord gjennom hans tjenere, fordi det gikk imot deres egne tilbøyeligheter. Dersom Herren i våre dager ga et syn direkte for slike menneskers øyne og pekte på deres feil, irettesatte dem for deres selvrettferdighet og fordømte deres synder, ville de reise seg til motstand på samme måten som innbyggerne i Nasaret gjorde da Kristus viste dem deres sanne tilstand. VM2 243.1

Dersom disse mennesker ikke ydmyker sine hjerter for Gud, og dersom de fortsatt gir rom for Satans innskytelser, vil tvil og vantro ta sjelen i eie, og de kommer til å se allting i et uriktig lys. La tvilens frø engang bli sådd i deres hjerter, så vil de komme til å samle inn en rik høst. De vil komme til å vise mistillit og vantro overfor sannheter som er fulle av skjønnhet for andre, slike som ikke har lært seg opp til vantro. VM2 243.2

De som øver opp sitt sinn til å gripe ethvert middel de kan bruke som en krok til å henge tvil på, og som kaster fram disse tanker for andre, vil alltid finne anledning til tvil. De vil betvile og kritisere alt som kommer fram under utfoldelsen av sannheten, kritisere andres arbeid og stilling, kritisere enhver gren av virksomheten som de ikke selv har del i. De vil leve på andres villfarelser og feilgrep, “inntil,” som engelen sa, “Herren Jesus engang avslutter sin midlertjeneste i den himmelske helligdom, ifører seg hevnens kledebon og overrasker dem under deres vanhellige festmåltid. Og de vil oppdage at de ikke er beredt til Lammets bryllups-nattverd.” Deres smak er blitt så ødelagt at de ville være tilbøyelige til endog å kritisere Herrens bord i hans rike. VM2 243.3

Har Gud noen gang åpenbart for disse selvbedratte sjeler at ingen irettesettelse eller tukt fra ham skal ha noen betydning for dem dersom den ikke kommer direkte gjennom et syn? Jeg stanser ved dette punkt fordi den stillingen mange inntar angående dette, er en Satans fortryllelse for å ødelegge sjeler. Når han har besnært og svekket dem ved sitt sofisteri slik at de fortsatt gjør Guds Ånds gjerning virkningsløs når de blir irettesatt, vil hans seier over dem være fullstendig. Noen som bekjenner seg til å være rettferdige, vil på samme måte som Judas forråde sin Herre i hans bitreste fienders hender. Fast bestemt på å ville følge sin egen vei og forfekte sine egne idéer vil disse selvtillitsfulle menneskene gå videre fra ondt til verre, inntil de vil gjøre hva som helst heller enn å gi opp sin egen vilje. I blindhet vil de fortsette på den onde vei, men i et slikt selvbedrag at de på samme måten som de villedede fariseerne mener at de gjør Guds tjeneste. Kristus skildret hvordan en viss klasse mennesker ville gå fram når de bare fikk anledning til å utfolde sin sanne karakter: “Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde noen av eder døden.” Luk. 21, 16. VM2 243.4

Gud har gitt meg en utpreget og høytidelig erfaring i forbindelse med dette verk, og dere kan være overbevist om at så lenge mitt liv blir spart, vil jeg ikke holde opp med å la advarselens røst lyde etter som Gud tilskynder meg til det, enten menneskene hører det eller ikke. Jeg har ingen særskilt visdom i meg selv. Jeg er bare et redskap i Herrens hånd til å utføre den oppgaven han har lagt på meg. De lær-dommer jeg har gitt med penn eller munn, har vært et uttrykk for det lys Gud har gitt meg. Jeg har søkt å fremholde for dere de prinsippene som Guds Ånd i årevis har innprentet i mitt sinn og skrevet i mitt hjerte. VM2 244.1

Og nå, brødre, ber jeg dere innstendig om ikke å stille dere mellom meg og folket og skyve vekk det lys Gud ønsker skal komme til dem. La ikke deres kritikk rive all vekt, all betydning og kraft vekk fra Vitnesbyrdene. Tro ikke at dere kan skjære dem i stykker så de svarer til deres egne idéer, mens dere påberoper dere at Gud har gitt dere evnen til å forstå hva som er lys fra himmelen og hva som bare er uttrykk for menneskelig visdom. Dersom Vitnesbyrdene ikke taler i overensstemmelse med Guds Ord, så forkast dem. Kristus og Belial kan ikke forenes. For Kristi skyld, prøv ikke å forville folkets begreper ved menneskelig spissfindighet og tvil, så dere gjør det arbeid til intet som Herren ønsker å utføre. Gjør ikke ved deres mangel på åndelig innsikt dette Guds redskap til en forargelsens klippe som vil lede mange til å snuble og falle og bli besnæret og fanget. VM2 244.2