Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Hvordan vi bør ta imot irettesettelse

De som blir irettesatt av Guds Ånd, bør ikke sette seg imot det ringe redskap. Det er Gud, og ikke feilende mennesker som har talt for å frelse dem fra ødeleggelsen. Det er ikke behagelig for menneskenaturen å bli irettesatt, heller ikke er det mulig for det menneskelige hjerte som ikke er opplyst av Guds Ånd, å innse nødvendigheten av irettesettelse eller se den velsignelse som den ifølge sin hensikt skulle bringe. Når et menneske gir etter for fristelse og gir seg over til synd, blir sinnet formørket. Den moralske sans blir fordervet. Samvittighetens advarsler blir ikke aktet på, og dens stemme blir hørt mindre klart. Vedkommende mister gradvis evnen til å skjelne mellom rett og urett, inntil han ingen sann forståelse har av sin stilling overfor Gud. Kan hende han følger de religiøse former og holder kanskje også nidkjært fast ved religionens læresetninger, men han er blottet for dens ånd. Hans stilling er den som blir skildret av det sanndru vitne: “Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.” Åp. 3, 17. Når Guds Ånd erklærer i et irettesettende budskap at dette er hans tilstand, kan han ikke se at budskapet er sant. Skal han derfor forkaste advarselen? Nei. VM2 236.1

Gud har gitt tilstrekkelig bevis, slik at alle som ønsker det, kan forvisse seg om Vitnesbyrdenes natur. Og når de har erkjent at de er fra Gud, er det deres plikt å ta imot irettesettelsen selv om de ikke kan innse det syndige i sin handlemåte. Dersom de fullt ut forsto sin tilstand, hvilket behov ville det da være for å bli irettesatt? Fordi de ikke kjenner den, fremholder Gud den for dem i nåde forat de må kunne omvende seg og gjennomføre en reform før det blir for sent. De som forakter advarselen, vil bli overgitt til blindhet overfor selvbedrag. Men de som gir akt på den og med nidkjærhet tar fatt på å skille seg med sine synder for å kunne oppnå de nødvendige dyder, vil lukke hjertedøren opp så den kjære Frelser kan komme inn og bo hos dem. De som har den inderligste forbindelse med Gud, er de som kjenner hans røst når han taler til dem. De som er åndelige, fatter åndelige ting. De vil være takknemlige for at Herren har pekt ut deres villfarelser. VM2 236.2

David lærte visdom av Guds handlemåte med ham og bøyde seg i ydmykhet under den høyestes refselse. Profeten Natans oppriktige skildring av hans sanne tilstand gjorde David kjent med sine egne synder og hjalp ham til å legge dem vekk. Han tok imot råd med saktmodighet og ydmyket seg for Gud. “Herrens lov vederkveger sjelen, ” utbryter han. VM2 236.3

“Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I . . . ikke sønner. ” Heb. 12, 8. Vår Herre har sagt: “Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg.” Åp. 3, 19. “All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.” Heb. 12, 11. Selv om tukten er bitter, er det likevel en faders ømme kjærlighet som har forordnet den “forat vi skal få del i hans hellighet”. VM2 237.1