Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Hensikten med Vitnesbyrdene

I fordums tid talte Gud til menneskene ved profeters og apostlers munn. I disse dager taler han til dem ved sin Ånds vitnesbyrd. Det har aldri vært en tid da Gud underviste sitt folk med større alvor enn han nå underviser dem om sin vilje og om den vei han ønsker de skal følge. VM2 224.1

Det har behaget Herren å gi meg et innblikk i sitt folks trang og feil. Enda det har vært pinlig for meg, har jeg med troskap vist de feilende deres synder og midlet til å avhjelpe disse. Således har Guds Ånd uttalt advarsler og straffedommer, og det likevel uten å holde tilbake de herlige løfter om nåde. VM2 224.2

Angrende syndere har ingen grunn til å fortvile fordi de blir minnet om sine overtredelser og advart om den fare de svever i. Nettopp disse bestrebelser til deres eget beste viser hvor høyt Gud elsker dem og ønsker å frelse dem. For å arve evig liv behøver de bare å følge hans råd og gjøre hans vilje. Gud stiller fram syndene blant hans feilende folk forat de i den guddommelige sannhets lys må kunne se dem i all deres avskyelighet. Det er deres plikt å vike bort fra dem for all tid. Dersom Guds folk ville forstå hans handlemåte med dem og ta imot hans lærdommer, ville de finne en rett sti for sine føtter og et lys som kunne lede dem gjennom mørke og motløshet. VM2 224.3

Advarsler og irettesettelser blir ikke gitt til syvendedags-adventister fordi deres liv er mer klanderverdig enn bekjennende kristnes liv i de alminnelige kirkesamfunn, heller ikke fordi deres eksempel eller deres handlinger er dårligere enn handlemåten hos de adventister som ikke vil lyde Guds lovs krav, ^* men fordi de har stort lys og ved sin bekjennelse tar standpunkt som Guds særskilte utvalte folk som har hans lov skrevet i sine hjerter. De gir til kjenne sin troskap mot himmelens Gud ved å vise lydighet mot hans rikes lover. De er Guds representanter på jorden. Enhver synd hos dem skiller dem fra Gud og vanærer på en særlig måte hans navn ved å gi fiender av hans hellige lov anledning til å klandre hans sak og hans folk som han har kalt “en utvalt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk”, forat de skulle forkynne hans dyder som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys. 1 Pet. 2, 9. VM2 224.4

Herren refser og irettesetter det folk som bekjenner seg til å holde hans lov. Han peker ut deres synder og blotter deres urettferdighet fordi han ønsker å ta bort fra dem all synd og ondskap så de kan fullkomme hellighet i hans frykt. Gud straffer, refser og irettesetter dem forat de må bli lutret, helliget og løftet opp og til sist bli opphøyet til hans egen trone. VM2 225.1

Jeg har sett igjennom de vitnesbyrd som sabbatsholdere har fått, og jeg er forbauset over Guds barmhjertighet og hans omhu for sitt folk, ved at han gir dem så mange advarsler, peker ut deres farer og viser dem den opphøyde stilling han ønsker de skal innta. Dersom de ville bli i hans kjærlighet og holde seg atskilt fra verden, ville han la sine særskilte velsignelser hvile over dem og la sitt lys skinne rundt omkring dem. Deres innflytelse til det gode ville kunne merkes i enhver gren av verket og i alle deler av evangeliets virkefelt. Men dersom de unnlater å etterkomme hans vilje, dersom de fortsatt har så liten forståelse av verkets opphøyde karakter som de har hatt i den svunne tid, vil deres innflytelse og eksempel vise seg å være en fryktelig forbannelse. De vil gjøre skade, og ikke annet enn skade. Blodet av dyrebare sjeler vil bli funnet på deres klær. VM2 225.2

Advarende vitnesbyrd har lydt gjentatte ganger. Jeg spør: Hvem har gitt akt på dem? Hvem har vært nidkjær til å omvende seg fra sine synder og sitt avguderi og til med alvor å jage mot målet, den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus? Jeg har ventet med spenning i håp om at Gud ville legge sin hånd på noen og bruke dem som rettferdighets redskaper til å vekke hans menighet og sette den i rette skikk. Jeg har holdt på å fortvile når jeg år etter år har vært vitne til en større avvikelse fra den enkelhet som Gud har vist meg bør kjenntegne hans etterfølgeres liv. Interessen og hengivenheten for Guds sak er blitt mindre og mindre. Jeg spør: I hvilken retning har de som bekjenner seg til å ha tillit til Vitnesbyrdene, søkt å leve etter det lys som ble gitt dem? I hvilken retning har de aktet på de lærdommer som de har fått? VM2 225.3