Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Personlige vitnesbyrd

Budskaper som ble gitt til forskjellige mennesker, ga jeg dem ofte skriftlig. Dette gjorde jeg i mange tilfelle på deres inntrengende anmodning. Etter som mitt arbeid ble mer og mer omfattende, ble dette en meget viktig og anstrengende del av min virksomhet. Før jeg ga ut vitnesbyrd nr. 15 (i 1868), fikk jeg fra slike som jeg hadde gitt råd eller tilrettevisning, anmodninger om skrevne vitnesbyrd. Men jeg var meget utmattet av oppslitende arbeid og grudde for oppgaven, særlig fordi jeg visste at mange av disse mennesker var meget uverdige, og det så ut til å være lite håp om at de advarsler som var gitt, skulle kunne føre til noen avgjort forandring hos dem. På denne tid ble jeg meget oppmuntret av følgende drøm: VM2 221.1

Noen kom til meg med en vev som inneholdt hvitt tøy, og ba meg å klippe til drakter av det til mennesker av alle størrelser og av alle slags karakterer og omstendigheter i livet. Jeg ble oppfordret til å klippe dem og henge dem opp helt ferdige til å bli sydd når det var nødvendig. Jeg hadde det inntrykk at mange som jeg skulle klippe drakter til, var uverdige. Jeg spurte om dette var det siste tøystykke jeg skulle klippe til, og jeg fikk høre at det var det ikke. Så snart jeg var ferdig med dette, var det andre jeg skulle ta fatt på. Jeg følte meg motløs på grunn av den mengde arbeid som ventet på meg, og jeg sa at jeg i over 20 år hadde vært opptatt med å klippe drakter for andre, og mitt arbeid var ikke blitt påaktet, heller ikke kunne jeg innse at arbeidet mitt hadde utrettet noe videre godt. Til ham som kom med tøyet, fortalte jeg særlig om en kvinne som han hadde bedt meg om å klippe en drakt for. Jeg sa at hun ikke ville sette pris på tøyet, og at det ville være bortkastet tid og stoff å gi det til henne. Hun var svært fattig, underlegen i forstand og urenslig i sine vaner, og hun ville sikkert snart skitne det til. VM2 221.2

Men han svarte: “Klipp til drakten. Dette er din plikt. Det er ikke du som bærer tapet, men jeg. Gud ser ikke som mennesker ser. Han legger fram det arbeid som han vil skal utføres, og du vet ikke hva som vil lykkes, dette eller hint.” VM2 222.1

Da holdt jeg hendene mine opp, grove og harde som de var etter den langvarige bruk av saksen, og jeg sa at jeg ikke kunne annet enn grue når jeg tenkte på at jeg skulle fortsette dette arbeid. Men han svarte meg på nytt: VM2 222.2

“Klipp til draktene! Din avløsning er ennå ikke kommet.” VM2 222.3

Med en sterk følelse av tretthet reiste jeg meg opp for å ta fatt på arbeidet. Foran meg lå en ny, blank saks som jeg begynte å bruke. Følelsen av tretthet og motløshet forlot meg plutselig, saksen syntes å skjære nesten uten noen anstrengelse fra min side, og jeg klipte den ene drakten til etter den andre forholdsvis lett. VM2 222.4

Det forekommer mange drømmer som stammer fra ting i det daglige liv og som Guds Ånd ikke har noe å gjøre med. Det er også falske drømmer, på samme måte som det er falske syner, som blir inspirert av Satans ånd. Men drømmer fra Herren blir i Guds Ord stilt i klasse med syner og er like sikkert frukten av Profetiens Ånd som tilfellet er med syner. Slike drømmer rommer i seg selv beviset på deres ekthet, når man tar hensyn til de mennesker som får dem, og til de omstendigheter de ble gitt under. VM2 222.5

På grunn av at den advarsel og undervisning som er gitt i vitnesbyrd til enkelte personer, i like høy grad gjaldt mange andre, som ikke tydelig var blitt pekt ut på den måten, så det for meg ut til å være min plikt å utgi de personlige vitnesbyrd til gagn for menigheten. Da jeg i Vitnesbyrd nr. 15 skrev om nødvendigheten av å gjøre dette, uttalte jeg: “Jeg kjenner ikke noen bedre måte å fremholde mine anskuelser på om alminnelige farer og feil og om den plikt som hviler på alle dem som elsker Gud og holder hans bud, enn ved å gi ut disse vitnesbyrd. Det finnes kanskje ikke noen kraftigere og mer direkte måte jeg kan gjøre bruk av når jeg skal fremholde hva Herren har vist meg.” VM2 222.6

I et syn som jeg fikk den 12. juni 1868, så jeg noe som fullt ut rettferdiggjør utgivelsen av personlige vitnesbyrd. Når Herren peker ut personlige tilfelle og spesifiserer deres synder, skjer det ofte at andre som ikke er blitt påvist i syner, anser det for avgjort at deres vandel er riktig, eller nesten riktig. Hvis noen blir irettesatt for en spesiell synd, bør brødre og søstre omhyggelig ransake seg selv for å se hvor de har feilet og hvor de har gjort seg skyldige i den samme synd. De bør være preget av en ydmyk bekjennelsens ånd. At andre mener om seg selv at de er rettferdige, gjør dem ikke rettferdige. Gud ser på hjertet. Det er på denne måten han prøver og ransaker sjelene. Når han straffer den enes synder, har han til hensikt å irettesette mange. Men dersom de unnlater å ta denne irettesettelsen til hjertet og roser seg med at Gud går deres feil forbi, fordi han ikke særskilt påpeker dem, bedrar de sin egen sjel og kommer til å bli innesluttet i mørke og overlatt til sine egne veier for å følge sine egne hjerters råd. VM2 222.7

Det er mange som går uærlig fram mot sin egen sjel og som i høy grad bedrar seg selv med hensyn til sin sanne stilling overfor Gud. For å vise hva de som bekjenner seg til å være hans etterfølgere har i sine hjerter, gjør han bruk av slike midler og måter som best tjener hans hensikt. Han legger klart fram syndene hos noen forat andre på den måten kan bli advart og frykte og holde seg fra disse feil. Ved å ransake seg selv vil de kanskje finne at de gjør de samme ting som Gud fordømmer hos andre. Dersom de virkelig ønsker å tjene Gud og frykter for å støte ham, vil de ikke vente med å bekjenne sine synder og i ydmyk botferdighet omvende seg til Herren inntil disse synder blir påpekt. De vil holde seg fra slikt som ifølge det lys andre fikk, har vært mishagelig for Gud. Hvis derimot de som ikke går riktig fram, innser at de er skyldige nettopp i de synder andre er blitt irettesatt for, og likevel fortsetter på samme vanhellige måte, fordi de ikke særskilt er blitt nevnt, stiller de sin egen sjel i fare, og Satan får makt over dem så de må gjøre hans vilje. VM2 223.1

Jeg så at ifølge Guds visdom vil ikke alles synder og feil bli åpenbart. I disse personlige vitnesbyrd blir det talt til alle som er skyldige, selv om deres navn kanskje ikke er føyet til i det spesielle vitnesbyrd som ble gitt. Og dersom det er noen som går forbi og dekker over sine syn-der fordi deres navn ikke er særskilt nevnt, vil Gud ikke gi dem fremgang. De kan ikke gå fremad i det guddommelige liv, men de vil bli mørkere og mørkere inntil himmelens lys blir trukket helt tilbake. VM2 223.2

I et syn jeg hadde for om lag 20 år siden (i 1871), ble jeg oppfordret til å fremholde alminnelige prinsipper i tale og i skrift og til på samme tid å nevne de farer, feil og synder som heftet seg ved enkelte personer, forat alle kunne bli advart, irettesatt og rettledet. Jeg så at alle nøye bør ransake sine egne hjerter og sitt liv for å se om de ikke har begått de samme feil som andre ble irettesatt for, og om de advarsler som ble gitt til andre, ikke var beregnet på dem selv. I så fall bør de betrakte disse råd og irettesettelser som om de særskilt var gitt til dem, og de bør gjøre en likså praktisk bruk av dem som om de spesielt var blitt talt til dem selv. Gud har til hensikt å prøve troen hos alle som bekjenner seg til å følge Kristus. Han vil prøve hvor oppriktige deres bønner er, de som hevder at de har et alvorlig ønske om å kjenne sin plikt. Han vil gjøre plikten klar. Han vil gi alle rikelig anledning til å utvikle det som bor i deres hjerter. VM2 223.3