Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 40—Vitnesbyrdenes natur og innflytelse

Etter som enden nærmer seg og arbeidet med å bringe verden den siste advarsel blir utvidet, blir det viktigere for dem som tar imot den nærværende sannhet, å få en klar forståelse av Vitnesbyrdenes natur og innflytelse, disse vitnesbyrd som Gud i sitt forsyn har knyttet til det tredje englebudskaps verk fra dets aller første begynnelse. På de følgende sider gjengir jeg noen utdrag av det jeg i de siste 40 år har skrevet angående mine egne tidligste erfaringer i dette særskilte verk, samt hva Gud har vist meg angående Vitnesbyrdenes natur og betydning, måten de er kommet fram på og hvordan man bør betrakte dem. VM2 219.1

Ikke lenge etter tidens utløp i 1844 fikk jeg mitt første syn. Jeg besøkte en kjær søster i Kristus. Hennes hjerte var knyttet til mitt. Fem av oss, alle sammen kvinner, knelte i stillhet ved familiealteret. Mens vi ba, kom Herrens kraft over meg, slik som jeg aldri hadde følt den tidligere. Jeg syntes jeg var omgitt av lys og at jeg steg høyere og høyere opp fra jorden. Denne gangen hadde jeg et syn om de adventtroendes erfaring, Kristi komme og den lønn de trofaste skal få. VM2 219.2

I et annet syn, som fulgte snart etter det første, så jeg de prøver jeg skulle komme til å gjennomgå, og at det var min plikt å reise ut og fortelle andre hva Gud hadde åpenbart for meg. Det ble vist meg at mitt arbeid ville møte stor motstand og at mitt hjerte ville bli sønderrevet av angst, men at Guds nåde ville være nok til å holde meg oppe gjennom det altsammen. Lærdommen i dette syn besværte meg overmåte meget, for den viste meg at det var min plikt å gå ut blant folket og fremholde sannheten. VM2 219.3

Noe jeg var svært redd for og som trykket meg, var at dersom jeg fulgte pliktens kall og dro ut og ga meg ut for å være en som var begunstiget med syner og åpenbarelser fra den Høyeste til hans folk, ville jeg kunne gi etter for en syndig selvopphøyelse og heve meg opp over den stilling som det var riktig for meg å innta, pådra meg Guds mishag og miste min egen sjel. Jeg visste om flere slike tilfelle som jeg her har skildret, og mitt hjerte krympet seg for den harde ildprøven. VM2 219.4

1889 — “Testimonies”, V, side 654-683. VM2 219.5

Jeg ba nå inderlig om at jeg måtte bli bevart fra uberettiget selvopphøyelse dersom jeg måtte reise ut for å fortelle hva Herren hadde vist meg. Engelen sa: “Dine bønner er hørt og vil bli besvart. Dersom dette onde som du gruer for, truer deg, vil Guds hånd være utrakt for å frelse deg. Ved trengsel vil han dra deg til seg og bevare din ydmykhet. Vær trofast i å bære fram budskapet. Hold ut inntil enden, så skal du ete frukten av livsens tre og drikke av livsens vann. ” VM2 220.1

På denne tid var det svermeri blant noen av dem som hadde trodd det første budskap. Det forekom alvorlige villfarelser i lære og liv, og noen var ferdige til å fordømme alle som ikke ville godkjenne deres synsmåter. Gud åpenbarte disse villfarelser for meg i syner og sendte meg til sine villfarne barn for å peke dem ut. Men da jeg utførte denne plikt, møtte jeg bitter motstand og bebreidelse. VM2 220.2

Det var et tungt kors for meg å skulle fortelle de villfarne det som var blitt åpenbart for meg angående dem. Det voldte meg stor smerte å se andre føle seg besvært eller bedrøvet. Og når jeg måtte bære fram budskapene, søkte jeg ofte å mildne dem og fremstille dem så gunstige som mulig for vedkommende, og deretter kunne jeg gå avsides for meg selv og gråte av åndelig smerte. Jeg betraktet dem som bare hadde sine egne sjeler å ha omsorg for, og jeg tenkte at dersom jeg var i deres stilling, ville jeg ikke klage. Det var vanskelig å måtte fortelle de tydelige, skarpe vitnesbyrd som Gud ga meg. Med angst la jeg merke til resultatet, og dersom de som ble vist til rette, satte seg imot irettesettelsen og etterpå motarbeidet sannheten, kom disse spørsmålene opp i mitt sinn: Fremholdt jeg budskapet nettopp slik som jeg skulle? Kunne det ikke ha vært en eller annen måte å frelse vedkommende på? Og så trengte det seg en slik smerte inn i min sjel at jeg ofte syntes at døden ville være et velkomment sendebud og graven et deilig hvilested. VM2 220.3

Jeg skjønte ikke hvilken fare og synd det lå i en slik innstilling før jeg i et syn ble ført fram for Jesu ansikt. Han så på meg med et misfornøyd blikk og vendte seg deretter bort fra meg. Det er umulig å beskrive den redsel og angst jeg følte i det øyeblikk. Jeg falt ned for ham på mitt ansikt, men jeg klarte ikke å si et eneste ord. Å, hvor jeg lengtet etter å bli skjermet og skjult for dette forferdelige blikk. Da kunne jeg i en viss grad forstå hvordan de fortapte vil føle det når de roper til “fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede!” Åp. 6, 16. VM2 220.4

Snart bød en engel meg at jeg skulle stå opp, og det synet som møtte mine øyne, kan vanskelig beskrives. Foran meg var det en flokk som hadde sitt hår og tøy revet i stykker, og deres hvite ansikter uttrykte selve bildet på fortvilelse og skrekk. De kom nær bort til meg og gned sine klær mot mine. Da jeg la merke til mine klær, så jeg at de var tilsølt med blod. Igjen falt jeg om som en død for min ledsagende engels føtter. Jeg kunne ikke finne en eneste unnskyldning, jeg lengtet bare etter å komme vekk fra dette hellige sted. Engelen reiste meg opp på mine føtter og sa: “Dette er ikke din tilstand nå, men dette syn er blitt fremstilt for deg forat du skal vite hvordan du vil bli stilt dersom du unnlater å fortelle andre hva Herren har åpenbart for deg.” Med denne høytidelige advarsel i sinne gikk jeg ut for å bringe folket den irettesettelse og lærdom som Gud hadde gitt meg. VM2 220.5