EVANGELIETS TJENERE

Som kvasse piler

Kristi ord var lik kvasse piler som traff målet og fram-brakte sår i tilhørernes hjerter. Hver gang han talte til folket, enten det var store eller små forsamlinger, hadde hans ord en frelsende virkning på en eller annen sjel. Intet budskap som kom fra hans munn, gikk til spille. Hvert ord han talte, la et nytt ansvar på dem som hørte. Og de predikanter som i dag oppriktig og i tillit til Guds kraft forkynner det siste nådesbudskap til verden, behøver ikke å frykte for at deres anstrengelser skal være forgjeves. Hvem kan si at sannhetens pil ikke rammet blinken og gjennomboret tilhørernes sjeler, selv om intet menneskelig øye kan se pilens bane? Selv om intet menneskelig øre har hørt ropet fra den sårede sjel, så er sannheten dog i stillhet trengt inn i hjertet. Gud har talt til sjelen, og på den dagen da det endelige regnskap gjøres opp, vil hans trofaste tjenere sammen med dem som ble vunnet ved gjenløsningens nåde, stå fram for å gi Kristus æren. ET 108.4

Ingen kan si hvor meget som tapes ved forsøk på å preke uten Den Hellige Ånds salving. I enhver forsamling er det sjeler som står vaklende, nesten bestemt på å stille seg helt på Guds side. Beslutninger blir tatt, men altfor ofte har predikanten ikke budskapets ånd og kraft, og det blir ikke gjort direkte henstillinger til dem som står bevende i vektskålen. ET 109.1

I vår tid med dens moralske mørke skal det noe mer til enn en død teori for å kunne bevege sjeler. Predikantene må ha en levende forbindelse med Gud. De må preke som de som tror det de sier. Levende sannheter, som faller fra en Guds manns lepper, vil få syndere til å skjelve, og lede de over-beviste til å utbryte: Jehova er min Gud; jeg har bestemt meg til å være helt på Herrens side. ET 109.2

Aldri bør en Guds utsending slutte med å strebe etter større lys og kraft. Han bør fortsette å arbeide, fortsette å be, fortsette å håpe tross mismot og mørke, fast besluttet på å tilegne seg inngående kjennskap til Skriften og ikke å stå tilbake i noen nådegave. Så lenge det finnes en eneste sjel som kan hjelpes, bør han trenge fremad med nytt mot ved enhver anstrengelse. Så lenge Jesu ord gjelder: “Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg” (Heb. 13, 5), så lenge rettferdighetens krans tilbys den som seirer, og så lenge vår himmelske forsvarer taler synderens sak, bør Kristi tjenere arbeide med forhåpningsfull, utrettelig energi og standhaftig tro. ET 109.3

Menn som tar på seg det ansvar å gi menneskene ordet fra Guds munn, gjør seg også ansvarlig for den innflytelse de øver på sine tilhørere. Dersom de er trofaste Guds menn, vil de forstå at hensikten med å preke ikke er å underholde. Den er ikke bare å meddele opplysning, heller ikke å overbevise forstanden. ET 109.4

Ordets forkynnelse bør tale til forstanden, og den bør meddele kunnskap; men den bør gjøre mer enn dette. Forat Predikantens ord skal ha virkning, må de trenge inn i tilhørernes hjerter. Han må ikke innføre morsomme historier i sin forkynnelse. Han må strebe etter å forstå sjelens store trang og lengsel. Når han står foran sin forsamling, må han huske på at det blant hans tilhørere er noen som kjemper med tvil, som er nær ved å fortvile og er nesten uten håp, og at det er noen som stadig anfektes av fristelse og utkjemper en hård kamp med sjelefienden. La ham be Frelseren om å gi ham ord å tale som vil styrke disse sjeler i striden mot det onde. ET 109.5