Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Den trofaste Abraham

Min tanke går tilbake til den trofaste Abraham, som i lydighet mot den guddommelige befaling som ble gitt ham i et syn om natten i Be'erseba, foretar sin reise med 1sak ved sin side. Foran seg ser han det fjellet Gud har sagt at han vil vise ham som det sted der han skal ofre. Han tar veden av sin tjeners skulder og legger den på 1sak, som er den som skal ofres. Han omgjorder sin sjel med fasthet og smertenes strenghet, beredt til å fullbyrde den gjerningen Gud krever av ham. Med sønderknust hjerte og lammet hånd tar han ilden mens Isak spør: “Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?” Men akk, Abraham kan ikke fortelle ham det nå. VFM1 303.2

Far og sønn bygger alteret, og det fryktelige øyeblikket kommer da Abraham må åpenbare for 1sak hva som har voldt ham slike kvaler under hele den lange reisen, at 1sak selv er offeret. 1sak er ikke en liten gutt. Han er en fullvoksen ung mann. Han kunne ha nektet å bøye seg for sin fars plan hvis han hadde villet. Han beskylder ikke sin far for å være sinnssyk, søker ikke engang å endre hans hensikt. Han bøyer seg. Han tror på sin fars kjærlighet. Han tror at han ikke vil foreta denne fryktelige ofring av sin eneste sønn dersom Gud ikke hadde befalt ham å gjøre det. 1sak blir bundet av sin medfølende fars skjelvende, kjærlige hender, fordi Gud har sagt det. Sønnen finner seg i ofringen fordi han tror på sin fars rettskaffenhet. Men da alt er beredt, da farens tro og sønnens underkastelse fullt ut er prøvd, stanser Guds engel Abrahams oppløftede hånd der han står ferdig til å drepe sin sønn, og forteller ham at det er nok. “Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.” 1 Mos. 22, 12. VFM1 303.3

Denne troshandling fra Abrahams side er skrevet ned til gagn for oss. Den lærer oss den store leksen at vi skal ha tillit til Guds krav, hvor nærgående og vanskelige de enn måtte være. Og den lærer barna fullkommen underdanighet overfor sine foreldre og overfor Gud. Av Abrahams lydighet lærer vi at ikke noe er så dyrebart at vi ikke kan gi det til Gud. VFM1 304.1