Veiledning For Menigheten, 1. bd.

En forbilledlig lærdom

Isak var et bilde på Guds Sønn, som ble et offer for verdens synder. Gud ville vise Abraham evangeliet om frelse for menneskene. For at det kunne skje og for å gjøre sannheten til en virkelighet for ham så vel som for å prøve hans tro krevde Gud av ham at han skulle slakte sin elskede Isak. Hensikten med all den sorg og angst som Abraham måtte gå igjennom i denne mørke og fryktelige prøven, var å gi hans forstand et inntrykk av gjenløsningsplanen for falne mennesker. Hans egen erfaring fikk ham til å forstå hvor usigelig stor den evige Guds selvfornektelse var når han ga sin egen Sønn i døden for å redde mennesket fra fullstendig undergang. For Abraham kunne ingen sjelelig tortur sammenlignes med den han gikk gjennom da han lød den guddommelige befaling om å ofre sin sønn. VFM1 304.2

Gud ga sin Sønn til et liv i fornedrelse, selvfornektelse, fattigdom, strev og fornærmelse, ja, til den smertefulle døden ved korsfestelse. Men da kom det ikke noen engel for å forkynne det gledelige budskapet: “Det er nok! Du behøver ikke å dø, min elskede Sønn.” Legioner av engler ventet med sorg i håp om at Gud, slik som tilfellet var med Isak, i siste øyeblikk ville avverge hans vanærende død. Men englene fikk ikke lov til å bringe et slikt budskap til Guds kjære Sønn. Ydmykelsen i rettssalen og på vei til Golgata fortsatte. Han ble spottet, hånt og spyttet på. Han måtte tåle spottegloser, hånsord og fornærmelser fra dem som hatet ham, helt til han bøyde sitt hode på korset og døde.. VFM1 304.3

Kunne Gud gi oss et større bevis på sin kjærlighet enn ved slik å gi sin Sønn til å gå gjennom denne lidelsen? Og på samme måte som Guds gave til menneskene var en frivillig gave og hans kjærlighet uten grenser, slik er hans krav til vår tillit, vår lydighet, til hele vårt hjerte og hele vår hengivenhet tilsvarende ubegrenset. Han krever alt som det er mulig for mennesket å gi. Underkastelsen fra vår side må stå i forhold til Guds gave. Den må være fullstendig og uten forbehold. Vi er alle sammen skyldnere overfor Gud. Han har krav på oss som vi ikke kan oppfylle uten at vi gir oss selv som et helt og villig offer. Han krever punktlig og villig lydighet, og vil ikke godkjenne noe mindre end det. Nå har vi anledning til å sikre oss Guds kjærlighet og velbehag. Dette året kan være det siste leveåret for noen som leser dette. Er det blant de unge som leser denne appellen, noen som vil velge verdens lyst fremfor den fred Kristus gir den som alvorlig søker å gjøre hans vilje og gjør den med glede? VFM1 304.4