Veiledning For Menigheten, 1. bd.

For stor ettergivenhet

Noen foreldre gjør den feilen at de lar barna få for mye frihet. Til tider har de så stor tillit til dem at de ikke ser feilene deres. Det er ikke riktig å la barna få lov å avlegge kostbare besøk langt borte uten at foreldrene eller foresatte er med. Det har en feil innflytelse på barna. Det får dem til å mene at de er svært betydelige og at de har visse privilegier. Dersom disse ikke blir gitt dem, synes de at det blir gjort urett mot dem. De viser til barna som går og kommer som de vil og har mange privilegier, mens de selv har så få. VFM1 130.3

Og moren, som er redd for at barna hennes skal betrakte henne som urettferdig, etterkommer deres ønsker. Dette vil til sist vise seg å være til stor skade for dem. Unge som drar på besøk, og som ikke har aktpågivende foreldre med til å se og rette på feilene deres, tar ofte imot inntrykk som det kan kreve flere måneder å få vekk. Jeg ble henvist til tilfeller der foreldre som hadde gode og lydige barn, og som tillot barna å reise fra dem for å besøke familier som de hadde den største tillit til. Fra den stunden skjedde det en fullstendig forandring i barnas oppførsel og karakter. Tidligere var de tilfredse og glade og hadde ikke noe særlig ønske om å være sammen med andre unge mennesker. Når de kommer tilbake til sine foreldre, synes båndene på deres handlefrihet å være urettferdige, og de synes hjemmet ligner et fengsel. Slik uklok fremgangsmåte fra foreldrenes side bestemmer barnas karakter. VFM1 130.4

Under slike besøk stifter noen barn bekjentskaper som til sist viser seg å bli til ruin for dem. Foreldre, hold barna hos dere hvis dere kan, og våk over dem med den største omhu! Når dere lar dem dra på besøk til steder langt borte, får de en følelse av at de er gamle nok til å ta vare på seg selv og til selv å bestemme. Når de unge slik blir overlatt til seg selv, vil samtalene dem imellom dreie seg om emner som ikke foredler eller høyner dem eller øker lysten til religiøse emner. Jo mer de får lov til å dra ut på besøk, desto større blir deres ønske om å reise, og desto mindre tiltrekkende vil hjemmet forekomme dem å være. VFM1 131.1

Barn, det har behaget Gud å betro dere til deres foreldres omsorg, for at de skal oppdra dere og lære dere disiplin og slik utføre sin del i dannelsen av deres karakter for himmelen. Men likevel står det til dere om dere vil utvikle en god kristelig karakter ved å dra den størst mulige fordel av at dere har hatt gudfryktige, trofaste, bedende foreldre. Tross all den angst og trofasthet som foreldre kan være besjelet av når det gjelder barna, kan de alene ikke frelse dem. Hvert barn må ta seg av sin egen sak. Troende foreldre, dere har et ansvarsfullt arbeid liggende foran dere med å lede barnas ferd også når det gjelder deres kristelige erfaring. Når de kommer til å elske Gud i sannhet, vil de akte dere høyt for den omhu dere har vist dem, og for deres troskap i å temme deres ønsker og underkue deres vilje. VFM1 131.2

Den tendens som råder i verden, er å la de unge følge de naturlige tilbøyelighetene i deres eget sinn. Og dersom barna er svært ville i sin ungdom, sier foreldrene at de sikkert vil komme inn i de rette spor når en tid er gått. Når de blir seksten eller sytten år, vil de nok selv begynne å tenke og vil da legge vekk sine uriktige vaner og til sist bli nyttige menn og kvinner. For en stor feil! I årevis tillater de en fiende å så i hjertets hage. De lar onde prinsipper vokse, og i mange tilfelle vil alt det arbeid som senere blir gjort, være unyttig. VFM1 131.3

Satan er en klok utholdende arbeider, en dødelig fiende. Når det til skade for de unge blir sagt et uoverveid ord, enten for å smigre eller for å få dem til å se på en eller annen synd med mindre avsky, benytter Satan seg av det og gir næring til den onde sæden for at den kan slå røtter og bære en rik høst. Noen foreldre har tillatt barna sine å danne uriktige vaner, og merkene av dem er synlige hele livet igjennom. Denne synden hviler på foreldrene. Kanskje disse barna bekjenner seg til å være kristne, men dersom det ikke skjer et særskilt nådens verk i hjertet og en grundig forandring i livet vil deres tidligere vaner vise seg i hele deres erfaring, og de vil gi til kjenne nettopp den karakter som deres foreldre tillot dem å utvikle. VFM1 132.1