Mot historiens klimaks

258/362

Golgata avslører bedrageren

I konflikten mellom Kristus og Satan under Kristi virksomhet på jorden, ble den store bedragerens natur avslørt. Ikke noe kunne så fullstendig ødelegge den hengivenhet som englene og hele universet hadde hatt for ham, som hans grusomme kamp mot verdens frelser. Med dristig gudsforakt forlangte han at Kristus skulle tilbe ham. Frekt og freidig førte han ham opp på fjellet og på tempelmuren og la sin onde hensikt for dagen da han oppfordret ham til å kaste seg ut. Med utrettelig ondskap forfulgte han Jesus fra sted til sted og fikk prestene og folket til å avvise hans kjærlighet og til slutt å rope: “Korsfest! Korsfest ham!” Alt dette vakte forferdelse og harme hos englene og alle skapninger i hele universet. MHK 385.4

Satan fikk verden til å forkaste Kristus. Ondskapens fyrste satte all sin makt og list inn på å utrydde ham, for han så at Kristi barmhjertighet og kjærlighet og ømme medynk viste verden Guds natur. Han kom med innvendinger mot alt det Guds Sønn gjorde krav på, og benyttet mennesker som sine redskaper til å fylle Jesu liv med sorg og lidelse. Det utspekulerte bedraget han gjorde bruk av for å hindre Jesu gjerning, det hatet som troløse mennesker viste, hans grusomme anklager mot ham som var grenseløst god - alt dette hadde sitt utspring i en dypfølt hevntørst. All oppdemmet misunnelse og ondskap, hat og hevnlyst brøt frem mot Guds Sønn på Golgata, mens hele himmelen så på i stum forferdelse. MHK 385.5

Da Kristus hadde ofret seg selv, for han opp til himmelen. Men han ville ikke ta imot englenes hyllest før han hadde lagt frem sitt ønske: “Jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg.” Guds svar kom med ubeskrivelig kjærlighet og kraft: “Alle Guds engler skal tilbe ham.”5 Jesus var plettfri. Ydmykelsen var slutt, offeret fullbrakt, og han fikk det navn som er over alle navn. MHK 386.1

Nå viste det seg at det ikke var noen unnskyldning for Satans synd. Han hadde avslørt seg som løgner og drapsmann. Det ble klart at dersom han hadde fått herske over himmelens innbyggere, ville han ha benyttet de samme metoder som overfor de menneskene han hadde makt over. Han hadde påstått at lovovertredelse ville gi frihet og ære, men resultatet var fornedrelse og slaveri. MHK 386.2

Satans falske beskyldninger mot Gud og hans lederskap kom i det rette lys. Han hadde anklaget Gud for å kreve lydighet og underkastelse av sine skapninger bare for å opphøye seg selv. Han hadde hevdet at Skaperen krevde selvfornektelse av alle andre, uten selv å vise vilje til selvfornektelse eller offer. Men nå viste det seg at han som er herre over universet, hadde gitt det største offer som kjærligheten kunne gi for å frelse den falne og syndige menneskeslekten. “Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.”6 Alle ble klar over at når Lucifer traktet etter ære og makt, hadde han åpnet døren for synd, mens Kristus hadde fornedret seg selv og vært lydig til døden for å tilintetgjøre synden. MHK 386.3