Mot historiens klimaks

I opposisjon til himmelens lov

Helt til konflikten i himmelen tok slutt, fortsatte den store makt raneren å rettferdiggjøre seg selv. Da det ble kjent at han og tilhengerne hans skulle fjernes fra himmelen, gav han åpent uttrykk for sin forakt for Skaperens lov. Han gjentok påstanden om at engler ikke behøvde noen kontroll, men burde være fri til å følge sin egen vilje fordi den alltid ville lede dem på rett vei. Han erklærte at Guds lov begrenset deres frihet og at han selv tok sikte på å avskaffe all lov. Når englene ble kvitt dette åket, ville de oppnå en høyere form for eksistens. MHK 384.3

Satan og englehæren som støttet ham, var enige om å gi Kristus skylden for opprøret. De fremholdt at de aldri ville ha gjort opprør hvis de ikke var blitt kritisert. På en trassig og provoserende måte prøvde den store maktraneren og tilhengerne hans forgjeves å velte Guds styresett, mens de frekt og freidig påstod at de selv var uskyldige ofre for undertrykkelse. Men til sist ble de fjernet fra himmelen. MHK 384.4

Han som stod bak opprøret i himmelen, ansporer fremdeles til opprør på jorden. Satan benytter den samme taktikk overfor menneskene som han benyttet blant englene. Nå er hans mentalitet virksom i dem som lever i ulydighet. Også de vil rive ned de skranker som Guds lov setter, og lover menneskene frihet hvis de overtrer hans bud. Irettesettelse av synd vekker fremdeles hat og motstand. Når Guds varselsbudskaper trenger inn i samvittigheten, får Satan menneskene til å rettferdiggjøre seg og til å søke støtte hos andre for sin syndige livsførsel. I stedet for å rette på sine feil blir de irritert på dem som påtaler synden, som om de skulle være årsak til vanskelighetene. Fra den rettferdige Abels tid og helt til våre dager er de som våget å påtale synd, blitt møtt på denne måten. MHK 384.5

Satan har forledet menneskene til å synde ved å fremstille Gud i et falskt lys som en streng dommer, slik han gjorde i himmelen. Når dette lyktes, erklærte han at Guds rettvise bud førte til menneskenes fall, likesom de hadde ført til hans eget opprør. MHK 385.1

Men den evige Gud sier om seg selv: “Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.”⁴ MHK 385.2

Da Gud fjernet Satan fra himmelen, viste han sin rettvishet og opprettholdt respekten for sitt styresett. Men da mennesket hadde syndet ved å gi etter for bedrageren, åpenbarte Gud sin kjærlighet ved å gi sin enbårne Sønn i døden for den syndige menneskeslekten. Guds natur kommer til syne i forsoningen. Korsets mektige tale gir til kjenne for hele universet at Guds styreform på ingen måte var årsak til Lucifers syndige handlemåte. MHK 385.3