Mot historiens klimaks

Et skuespill for universet

Gud hadde vist sin avsky for opprør. Hele himmelen så hans rettvishet både i dommen over Satan og i menneskenes frelse. Lucifer hadde kunngjort at hvis Guds lov var uforanderlig, og straffen for å overtre den ikke kunne bli ettergitt, måtte enhver overtreder for alltid være utestengt fra Skaperens nåde. Han hevdet at den syndige menneskeslekten ikke kunne bli frelst, og var derfor hans rettmessige bytte. MHK 386.4

Men Kristi død var et ugjendrivelig argument mot dette. Lovens straff falt på ham som var Gud lik. Menneskene kunne fritt ta imot Kristi rettferdighet og ved anger og ydmykhet seire over Satans makt, likesom Guds Sønn hadde seiret. Gud er rettferdig, og han rettferdiggjør alle som tror på Jesus. Det var ikke bare for å frelse menneskene at Kristus kom til verden for å lide og dø. Han kom også for å “gjøre loven stor og herlig”; ikke bare for at folk skulle akte loven på rett måte, men for å vise alle verdener i universet at Guds lover uforanderlig. MHK 386.5

Hvis man kunne ha sett bort fra lovens krav, hadde Guds Sønn ikke behøvd å gi sitt liv for å sone overtredelsen. Kristi død viser at Guds lov ikke kan endres. Det offer som Faderen og Sønnen i grenseløs kjærlighet gav for at syndere skulle bli frelst, gjør det klart for hele universet at barmhjertighet og rettvishet er grunnvollen for Guds lov og lederskap. Ikke noe annet enn denne forsoning kunne ha utrettet dette. MHK 386.6

Når dommen skal fullbyrdes, vil det vise seg at det ikke finnes noen unnskyldning for synd. Når all jordens dommer spør Satan: “Hvorfor gjorde du opprør mot meg og røvet fra meg noen av borgerne i mitt rike?” vil det ondes opphavsmann ikke ha noe å unnskylde seg med. Hver munn vil være lukket og hele opprørshæren vil være stum. MHK 387.1

Golgatas kors, som vitner om at Guds lover uforanderlig, kunngjør for universet at syndens lønn er døden. Da Frelseren ropte: “Det er fullbrakt!” ringte dødsklokken over Satan. Da ble den langvarige konflikten avgjort, og syndens endelige utryddelse var et faktum. Guds Sønn hadde gått igjennom gravens port. “Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen.” MHK 387.2

Lucifers maktbegjær hadde fått ham til å si: “Høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone.” Jeg vil “gjøre meg lik Den Høyeste”. Men Gud sa: “Jeg lot deg bli til aske på jorden. ... Borte er du for alltid.” “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.”⁷ MHK 387.3

Hele universet skal være vitne til syndens natur og følger. Dens totale utryddelse, som i begynnelsen ville ha vakt frykt hos engler og påført Gud vanære, viser nå hans kjærlighet og grunnfester hans ære for alle skapninger i universet som med glede gjør hans vilje og har hans lov i sitt sinn. Aldri mer skal det være noe ondt. Guds ord sier: “Nøden kommer ikke en gang til.” Guds lov, som Satan har stemplet som et slaveåk, blir hedret som frihetens lov. De som har bestått prøven, vil aldri mer svikte ham som er bunnløs kjærlighet og grenseløs visdom. MHK 387.4