Mot historiens klimaks

22/362

Forfølgelse og frafall

På 1200-tallet ble inkvisisjonen etablert, det frykteligste av alt det som pavedømmet satte i verk. Mørkets fyrste samarbeidet med lederne i det pavelige hierarki. Når de holdt sine hemmelige rådslagninger, hadde Satan og englene hans kontrollen over tankelivet deres. Men en usynlig engel fra Gud var til stede og merket seg de onde beslutningene de fattet, og handlinger som er for avskyelige til å bli nevnt. Om “Babylon den store” står det at hun “var beruset av blodet av de hellige og fra Jesu vitner”.12 Millioner av lemlestede martyrer ropte til Gud om hevn over denne frafallsmakten. MHK 40.3

Pavedømmet var blitt verdens voldshersker. Konger og keisere rettet seg etter pavens vedtak. Det var som om han rådde over menneskeskjebner både for tid og evighet. I århundrer hadde man på de fleste steder uten videre akseptert romerkirkens lære. Ritualene ble utført med ærbødighet, og de religiøse høytidene ble trofast feiret. Geistligheten ble æret og fikk store gaver. Aldri senere har romerkirken oppnådd en slik verdighet, praktutfoldelse og makt. MHK 40.4

Men “pavedømmets middagstid var verdens midnatt”.13 Den hellige skrift var nesten ukjent, ikke bare blant folk flest, men også blant prestene. Kirkens ledere hatet det lyset som avslørte deres synder, akkurat som fariseerne gjorde på sin tid. Fordi Guds lov, som er normen for all rettferdighet, var blitt fjernet, hadde de ubegrenset makt og kunne praktisere sine laster hemningsløst. Bedrag, begjær og usedelighet var helt vanlig. MHK 40.5

Folk gikk ikke av veien for noen forbrytelse som kunne skaffe dem rikdom eller posisjon. I palassene der paver og prelater holdt til, foregikk de verste utskeielser. Enkelte av pavene gjorde seg skyldig i så opprørende forbrytelser at verdslige makthavere prøvde å avsette dem, fordi deres skammelige atferd ikke lenger kunne tolereres. I århundrer gjorde Europa ingen fremskritt i opplysning, kunst eller sivilisasjon. Den kristne del av verden var lammet moralsk og intellektuelt. MHK 41.1

Situasjonen i verden under romermakten var en fryktelig og slående oppfyllelse av det profeten Hosea hadde sagt: “Mitt folk skal gå til grunne fordi det ikke kjenner Gud. ... Du glemte din Guds lov, derfor glemmer også jeg dine sønner.” “Herren har sak med dem som bor i landet. For det er ingen sannhet og troskap og ingen gudskjennskap i folket. De sverger og lyver, myrder og stjeler, bryter ekteskapet og farer med vold; bloddåd følger på bloddåd.”14 Dette fordi de forkastet Guds ord. MHK 41.2