Mot historiens klimaks

Hedensk filosofi får innpass i kirken

I århundrene som fulgte, innførte romerkirken stadig flere villfarelser. Endog før pavedømmet var blitt etablert, hadde hedenske filosofer vakt oppmerksomhet med sine teorier og øvd innflytelse i menigheten. Mange som angivelig var omvendt, holdt fremdeles fast på hedensk filosofi. Ikke alene fortsatte de selv å fordype seg i disse ideene, men prakket dem også inn på andre som et middel til å vinne større innflytelse blant hedningene. På den måten trengte farlige villfarelser inn i den kristne tro, først og fremst læren om menneskets medfødte udødelighet og bevisste tilstand i døden. På denne grunnvollen konstruerte romerkirken læren om bønn til helgener og tilbedelse av jomfru Maria. Dette er også kilden til den falske læren om evig pine for de ugudelige, som på et tidlig tidspunkt ble et av romerkirkens dogmer. MHK 39.4

Nå var veien ryddet for enda et hedensk påfunn, nemlig det som kirken kalte skjærsilden, som ble brukt for å skremme de lettroende og overtroiske folkemasser. Denne villfarelsen bidrog til å styrke troen på et pinested der menneskesjeler som ikke har fortjent evig fortapelse, skal lide straff for sine synder, inntil de blir renset og får adgang til himmelen. MHK 39.5

Enda et påfunn var nødvendig for at romerkirken kunne dra nytte av sine tilhengeres frykt og laster. Det skjedde gjennom avlatslæren. Alle som ville ta del i pavens kriger for å utvide hans verdslige maktområde, straffe hans fiender eller utrydde dem som våget å benekte hans åndelige overhøyhet, fikk løfte om full tilgivelse for både tidligere og fremtidige synder, og fritagelse for all straff de måtte pådra seg. Dessuten ble folk opplært til å tro at de ved å gi penger til kirken kunne fri seg fra synd og utfri sine avdøde venners sjeler fra skjærsilden. Med slike midler fylte romerkirken sine skattkammer så de geistlige fortsatt kunne leve i overflod, luksus og last. De gav seg ut for å representere ham som ikke engang hadde det han kunne hvile sitt hode på. MHK 40.1

Herrens nattverd var blitt erstattet med det avguderiske messeoffer. Ved hjelp av tomme seremonier mente prestene å kunne forvandle alminnelig brød og vin til Kristi virkelige legeme og blod.¹¹ På en arrogant og bespottelig måte påstod de åpenlyst at de endog kunne skape Gud, han som har skapt alle ting. Under trussel om dødsstraff ble de kristne pålagt å bekjenne sin tro på denne fryktelige, blasfemiske vranglære. Mange av dem som avslo, endte sine dager på bålet. MHK 40.2