Mot historiens klimaks

Trofaste fakkelbærere

I det mørket som ruget over jorden i den lange perioden pavedømmet hadde suveren makt, kunne lyset likevel ikke helt slokkes. I enhver tidsalder har Gud hatt sine vitner - mennesker som satte sin lit til Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesket. De hadde Bibelen som den eneste rettesnor for liv og levnet og helligholdt den sanne hviledagen. MHK 42.1

Etterslekten vil aldri få vite hvor mye verden skylder disse menneskene. De ble brennemerket som kjettere, motivene deres ble dratt i tvil, de ble baktalt og skriftene deres motarbeidet, mistolket eller ødelagt. Men de stod fast på sitt. Århundre etter århundre bevarte de troen ren som en hellig arv til kommende slekter. MHK 42.2

Guds folks historie i de mørke tider under Roms herredømme er skrevet i himmelen, men har fått liten plass i de menneskelige dokumenter. Bortsett fra forfølgernes anklager finnes det få spor etter disse menneskene. Det var romerkirkens taktikk å stanse ethvert læremessig avvik og enhver ulydighet. Alt som var kjettersk, enten det gjaldt personer eller skrifter, prøvde kirken å utrydde. De som våget å tvile på de pavelige dogmer, utsatte seg for livsfare, enten det gjaldt rik eller fattig, høy eller lav. Romerkirken prøvde også å ødelegge alt som kunne avsløre dens grusomhet mot dissenterne. MHK 42.3

På kirkemøter ble det vedtatt at bøker og skrifter som inneholdt slik informasjon, skulle brennes. Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, fantes det bare få bøker, og de forelå i en form som ikke egnet seg særlig godt for oppbevaring. Kirkens folk hadde derfor ikke vanskelig for å gjennomføre sitt forsett. MHK 42.4

Ingen menighet innenfor romerkirkens maktområde fikk beholde samvittighetsfriheten i lengre tid. Så snart pavedømmet hadde fått makten, slo det ned på alle som nektet å anerkjenne dets herredømme, og den ene gruppen etter den andre underkastet seg. MHK 42.5