Mot historiens klimaks

Kirken øker sin makt

Til tross for at synd og last var utbredt endog blant kirkens ledere, fikk kirken stadig større innflytelse. På slutten av 700-tallet påstod geistligheten at i menighetens første tid hadde romerbispen hatt den samme åndelige makt. For å underbygge denne påstanden måtte man finne på noe som kunne gi den et skinn av troverdighet. Han som er løgnens far, manglet ikke forslag. Munker forfalsket eldgamle skrifter. Man “oppdaget” hittil ukjente konsilvedtak som slo fast pavens overhøyhet fra de eldste tider. Den kirken som hadde forkastet sannheten, aksepterte gladelig disse forfalskninger. MHK 37.4

De få som trofast bygde på den sanne grunnvoll, ble rådville fordi falske læresetninger gjorde det hele så vanskelig. l likhet med dem som på Nehemjas tid bygde opp igjen murene omkring Jerusalem, var det noen som sa: “Kraften svikter hos bærerne; det er for mye som ligger i grus. Vi orker ikke lenger å bygge på muren.” Noen av de trofaste bygningsmennene ble motløse av den stadige kampen mot forfølgelse, svik, ugudelighet og alt som Satan fant på for å hindre arbeidet. For fredens skyld og for å sikre liv og eiendom, forlot de den sanne grunnvollen. Men det var andre som ikke lot seg kue av fiendens motstand, men sa fryktløst: “Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som er stor og fryktinngytende.” Og de fortsatte å arbeide, hver av dem med sverdet ved siden av seg.⁸ MHK 37.5

Guds fiender har til alle tider vært besatt av det samme hat og den samme motstand mot sannheten, og hans tjenere har alltid måttet vise den samme vaktsomhet og troskap. Kristi ord til de første disiplene gjelder hans etterfølgere til tidens slutt: “Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!”⁹ MHK 38.1

Mørket syntes å øke. Billedtilbedelse ble mer utbredt. Levende lys ble plassert foran bildene, og man bad til dem. De urimeligste og mest overtroiske skikker fikk innpass. Overtroen hadde en slik makt over folk at fornuften syntes å være satt ut av spill. Når prester og biskoper selv var forlystelsessyke, sanselige og korrupte, var det ikke rart at de som så opp til dem som veiledere, også sank ned i uvitenhet og last. MHK 38.2

Enda et pavelig overgrep ble foretatt da pave Gregor 7. på 1200-tallet proklamerte at romerkirken var fullkommen. Blant annet påstod han at ifølge Skriften hadde kirken aldri tatt feil, og at den heller aldri kunne ta feil. Men denne påstanden hadde ikke støtte i Guds ord. Den stolte paven påstod også at han hadde myndighet til å avsette keisere. Han erklærte at ingen kunne forandre noe han hadde bestemt, men at han hadde rett til å omgjøre hvilket som helst vedtak andre hadde fattet. MHK 38.3

De tyranniske tendenser hos denne ufeilbarhetens forkjemper kommer klart til uttrykk i hans behandling av den tyske keiser Henrik 4. Keiseren ble lyst i bann og avsatt fordi han ikke ville anerkjenne pavens myndighet. Han ble skremt da hans egne fyrster sviktet og opptrådte truende, etter at paven hadde påvirket dem til å gjøre opprør. Han innså derfor at han var nødt til å slutte fred med Rom. Sammen med sin hustru og en trofast tjener drog han midtvinters over Alpene for å ydmyke seg for paven. MHK 39.1

Da han kom til borgen der Gregor oppholdt seg, ble han uten sin egen livvakt ført inn i det ytre gårdsrommet. Der stod han i vinterkulden, barhodet og barføtt og med bare de aller nødvendigste klærne, og ventet på at paven skulle slippe ham inn. I tre dager måtte han faste og gjøre bot før paven nedlot seg til å tilgi ham. Det var bare på betingelse av at keiseren ventet på pavens samtykke før han igjen tok på seg sine verdighetstegn eller utøvde sin myndighet. Paven ble hovmodig av denne seieren og skrøt av at det var hans plikt å knekke kongers stolthet. MHK 39.2

Det er en slående motsetning mellom denne overmodige pavens hensynsløse stolthet og Kristi ydmykhet og mildhet, han som står og banker på hjertedøren for å komme inn med sin tilgivelse og fred, og som sa til disiplene: “Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener.”¹⁰ MHK 39.3