Mot historiens klimaks

De mørke århundrer

I det sjette århundre var pavedømmet fast etablert. Keiserbyen ble hovedsetet, og romerbispen ble erklært for å være hele kirkens overhode. Hedenskapet hadde veket plassen for pavedømmet. Draken hadde gitt dyret “sin kraft og sin trone og stor makt”. MHK 36.4

Nå begynte den pavelige undertrykkelsesperioden på 1260 år som er forutsagt i Daniels bok og Johannes’ åpenbaring.⁶ De kristne ble tvunget til å velge enten å oppgi sin troskap og akseptere pavelige seremonier i sin gudsdyrkelse, eller å dø i fengsel, på pinebenken, på bålet eller skafottet. MHK 36.5

Her gikk Jesu ord i oppfyllelse: “Dere skal bli angitt av foreldre og søsken, av slektninger og venner, og noen av dere skal bli drept. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld.” Forfølgelsen av de trofaste kristne ble nå voldsommere enn noen gang før, og verden ble en stor slagmark. I mange hundre år måtte menigheten søke tilflukt på ensomme og bortgjemte steder. Profeten sier: “Kvinnen rømte ut i ødemarken, til et sted som Gud hadde gjort i stand for henne, så hun der i 1260 dager kunne få mat og det hun trengte til”⁷ MHK 36.6

Da romerkirken kom til makten, begynte den mørke tidsalder. Mørket ble tettere etter hvert som kirkens makt vokste. Troen ble overført fra Kristus, den sanne grunnvoll, til paven i Rom. I stedet for å stole på Guds Sønn og søke syndsforlatelse og frelse hos ham, begynte folk å se opp til paven og de prester og prelater som han utstyrte med myndighet. Folk ble opplært til å tro at paven var deres mellommann, og at ingen kunne komme til Gud uten gjennom ham. Videre at han var Guds stedfortreder og derfor hadde krav på ubetinget lydighet. Hvis noen nektet å underordne seg, ble de hardt straffet både på kropp og sjel. MHK 36.7

På den måten ble folks sinn vendt bort fra Gud til feilende, villfarne og grusomme mennesker, ja, til selve mørkets fyrste som utøvde sin makt gjennom dem. Synden opptrådte i hellighetens forkledning. Når Guds ord blir undertrykt, og mennesket betrakter seg selv som suverent, kan vi ikke vente annet enn svik, bedrag og utskeielser. Da menneskelige lover og tradisjoner kom i høysetet, oppstod de fordervelige tilstander som alltid følger når Guds bud blir satt til side. MHK 37.1

Dette var en farlig tid for Guds menighet. De trofaste fanebærere var i fåtall. Selv om det hele tiden fantes sannhetsvitner, var det tider da villfarelse og overtro så ut til å få fullstendig overhånd, og at sann kristentro skulle bli utryddet. Evangeliet ble tapt av syne mens religiøst formvesen bare økte, og folk ble tynget av harde krav. MHK 37.2

De ble ikke bare lært opp til å betrakte paven som sin mellommann, men også til å stole på egne gjerninger som et sonemiddel for synd. For å dempe Guds vrede og vinne hans gunst, ble det blant mye annet forlangt at de skulle foreta lange pilegrimsreiser, gjøre botsøvelser, tilbe relikvier, bygge kirker, altere og helgenskrin og gi store pengegaver til kirken. Som om Gud var lik et menneske og kunne bli sint for bagateller eller blidgjort ved gaver og botsøvelser! MHK 37.3