Mot historiens klimaks

Åndelig mørketid

I sitt annet brev til menigheten i Tessalonika forutsa apostelen Paulus det store frafallet som ville føre til at pavedømmet ble opprettet. Han skriver at før Jesu gjenkomst “må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud”. Videre forteller han sine trosfeller at “lovløshetens hemmelighet er alt virksom”.¹ Allerede på den tiden så han at villfarelser snek seg inn i menigheten, og at dette ville bane veien for pavedømmet. MHK 32.1

Gradvis utførte “lovløshetens hemmelighet” sin bedragerske, blasfemiske virksomhet. I begynnelsen skjedde det stille og ubemerket, men etter hvert som den ble sterkere og fikk kontroll over menneskenes sinn, foregikk det mer åpenlyst. Nesten ubemerket trengte hedenske skikker inn i kristenheten. MHK 32.2

Tendensen til å inngå kompromisser og til å tilpasse seg ble en tid hemmet av de fryktelige forfølgelser som menigheten ble utsatt for under hedenskapet. Men etter hvert som forfølgelsene ble innstilt og kristendommen fikk innpass i fyrstelige hoff, måtte Kristi og apostlenes enkelhet og ydmykhet vike plassen for den stolthet og prakt som kjennetegnet hedenske prester og makthavere. Guds bud og befalinger ble erstattet med menneskelige teorier og overleveringer. MHK 32.3

Da Konstantin den store (280-337) gikk over til kristendommen, vakte det stor glede. Verden tok på seg rettferdighetens antrekk og vandret inn i menigheten. Fra nå av ble menigheten mer og mer demoralisert. Hedenskapet, som man tilsynelatende hadde fått bukt med, ble den seirende part. Dets ånd hersket i kristenheten. Hedenskapets læresetninger, seremonier og overtro ble en del av kristenhetens tro og gudstjenesteform. MHK 32.4