Mot historiens klimaks

En suveren kirkefyrste

Kompromisset mellom hedenskap og kristendom førte til at “syndens menneske” stod frem, den makten som ifølge profetien skulle sette seg opp imot Gud og opphøye seg over ham. Dette gigantiske religionssystem er et Satans mesterstykke som viser hvordan han setter alt inn på å komme i lederposisjon og regjere verden etter sin egen vilje. MHK 32.5

Satan prøvde en gang å få i stand et kompromiss med Kristus. Han oppsøkte Guds Sønn i ødemarken for å friste ham. Etter at han hadde vist ham alle verdens riker og deres herlighet, tilbød han å gi ham alt dette hvis han bare ville anerkjenne hans suverenitet. Kristus avviste den overmodige fristeren og tvang ham til å fjerne seg. Men Satan har større hell med seg når han bruker de samme fristelser overfor mennesker. For å sikre seg verdslig vinning og ære lot menigheten seg forlede til å søke gunst og støtte hos verdslige makthavere. Etter at den hadde forkastet Kristus, gikk den med på å vise lojalitet mot den ondes representant - biskopen i Rom. MHK 33.1

En av romerkirkens viktigste læresetninger går ut på at paven er det synlige overhode for Kristi kirke, og at han er utrustet med suveren myndighet over biskoper og prester overalt i verden. Han har tilmed gitt seg selv guddommelige titler. Han er endog blitt omtalt som Gud og erklært ufeilbar, og han bever å bli hyllet av alle mennesker. Gjennom romerkirken krever Satan det samme som av Kristus i ødemarken, og mange er beredt til å etterkomme hans krav. Men de som frykter og ærer Gud, møter denne gudsbespottelige utfordring på samme måte som Kristus møtte den listige fienden: “Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.”² MHK 33.2

I sitt ord har Gud aldri antydet at han har utnevnt et menneske til å være overhode for menigheten. Læren om pavens overhøyhet er stikk i strid med Den hellige skrift. Paven har ingen annen makt over Kristi menighet enn den han selv har ranet til seg. MHK 33.3

Romerkirkens tilhengere har hele tiden anklaget protestantene for vranglære og for at de med vilje har skilt lag med den sanne kirke. Slike anklager passer bedre på dem selv. Det er de som har sviktet Kristus og forlatt “den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige”.³ MHK 33.4

Satan var fullstendig klar over at Den hellige skrift ville sette menneskene i stand til å gjennomskue hans bedrag og motstå hans makt. Selv verdens frelser motstod hans angrep ved hjelp av Guds ord. Hver gang han ble angrepet, løftet han sannhetens skjold og sa: “Det står skrevet.” Med kraften og visdommen i Guds ord avviste han alle forslag fra fienden. For å opprettholde sitt herredømme over mennesker og stadfeste myndigheten hos den pavelige maktraneren, måtte Satan holde folk i uvitenhet om Den hellige skrift. MHK 33.5

Bibelen opphøyer Gud og setter dødelige mennesker på deres rette plass. Derfor måtte sannheten skjules og undertrykkes. Slik resonnerte romerkirken. I århundrer var det forbudt å utbre Bibelen. Folk fikk ikke lov å lese den eller ha den i sine hjem, og samvittighetsløse prester og prelater tolket den til støtte for sine egne påstander. Det resulterte i at paven nesten overalt ble anerkjent som Guds stedfortreder på jorden, med myndighet over kirke og stat. MHK 33.6

Da boken som avslørte villfarelse, var fjernet, kunne Satan gjøre som han selv ville. Ifølge profetien skulle pavemakten “tenke på å forandre hellige tider og lov”,⁴ og den var ikke sen med å gå til aksjon. For å gi de nyomvendte fra hedenskapet en erstatning for billedtilbedelse, og på den måten lette deres formelle overgang til kristendommen, ble tilbedelsen av bilder og relikvier gradvis innført i den kristne gudstjenesten. Et alminnelig kirkemøte godkjente til sist dette avguderiske system. Rom fullbyrdet sitt vanhellige verk ved å fjerne det annet bud fra Guds lov, det budet som forbyr billedtilbedelse, og dele det tiende bud for å beholde det opprinnelige tallet. MHK 34.1